Cyberroman om døden og kjærligheten

I en dyster skildring av en verden hvor de eneste alternativene later til å være delvis robotisering eller døden, tilsvarer de sterkt sjargongpregede chattepartiene det man i forbindelse med Shakespeares tragedier kaller «comic relief».

Harald Rosenløw Eegs Stjernetrekker er ingen lett bok å lese, heller ikke er det noen utpreget behagelig bok. Handlingen foregår åpenbart noen år fremover i tiden, på et tidspunkt da samspillet mellom mennesker og datamaskiner er enda mer selvfølgelig, enda mer forenklet — de unge menneskene vi treffer, har fått operert inn de nødvendige elektrodene og mottar impulsene direkte i nervesystemet. Skjermene finnes på øyeeplene, mens det nødvendige maskineriet er lagt til fingeren. På skolen er også kommunikasjonssystemene og pedagogikken betydelig modernisert, ikke nødvendigvis til det bedre.

I det hele tatt virker ikke dette samfunnet utelukkende forlokkende. Følelsene har man for eksempel glemt underveis. På enkelte måter kan stemningen minne om Aldous Huxleys Fagre, nye verden fra 1930-årene, men alt er enda mye kaldere hos Rosenløw Eeg.

Hovedpersonen, Stella, er i tenårene. Hun har trengt inn i en hemmelig chattegruppe, hvor hun treffer «justIN» og «pitbull»; selv tar hun kallenavnet «little stAre». Egentlig lever hun så å si bare i og for denne chatteverdenen, og det utvikler seg et spesielt forhold mellom Stella og justIN, selv om de aldri har møtt hverandre i virkeligheten og ikke engang kjenner hverandres virkelige navn.

Men så skjer det noe veldig galt. Stella forsvinner ut av det hemmelige chatterommet og er ikke til å få tak i mer. Samtidig følger vi Stellas jeg, som våkner i en merkelig verden. Egentlig ligner den vår egen, men forfallen, kald og ikke helt virkelig, snarere som en drøm, for ikke å si et mareritt. En gammel mann som dukker opp, er bestefaren til Stella, og noen få andre personer får hun også et forhold til. Men alle er mer eller mindre merkelige og uvirkelige, og også dette er en isnende kald verden, selv om den strever etter og lengter etter å være noe annet. Stella føler at hun egentlig ikke hører hjemme her. Noen sier at hun er på avvenning etter overdrevne, avhengighetsskapende kommunikasjonsimpulser.

Det fremgår, uten at forfatteren sier det i klartekst, at denne kalde, halvt uvirkelige drømmeverdenen er døden. Hovedpersonen står med andre ord med ett ben i én verden som er døden, en verden som er halvt menneskelig, og det andre benet i en annen verden som er halvt robotisert, og som er halvt umenneskelig. Det er ikke særlig lystelig.

Mens Stella opplever at hun går rundt i bestefarens verden, hvor alle drifter riktignok sier henne at hun må ut, ligger kroppen hennes på sykehuset, i koma. Ved siden av sengen sitter moren hennes. I nabosengen ligger en mann, også i koma. Ved hans seng sitter sønnen hans. Gutten er justIN, men i og med at Stella og justIN aldri har truffet hverandre, kan ingen vite at det finnes et forhold mellom dem, omenn bare i chattegruppen. Likevel er det dette forholdet, som minner mer og mer om kjærlighet, som utgjør et bånd mellom de to verdener og som skaper håp.

Deler av romanen er e-postutskrifter skrevet med til dels ganske avansert chattesjargong, slik at man får tilfredsstillelsen ved å knekke kodene. I disse passasjene ligger det en god del humor, som kan virke svært befriende i en ellers dyster tekst. Leseren drives også gjennom boken av den stadig økende spenningen: Tiden blir etter hvert svært knapp hvis Stella skal kunne bringes ut av komaen igjen, ut fra bestefarens døde verden.

Stjernetrekker er altså en cyberroman. Men det viser seg at selv i en cyberroman er det de store, evige temaene som dominerer: døden og kjærligheten. Det mangler bare havet.

Og hvorfor tittelen Stjernetrekker? Tja — stjernen er åpenbart Stella, og trekkeren er kanskje justIN?