Da beistet ble snilt

Prisbelønte Akin Duzakin har illustrert et imponerende utvalg barne- og ungdomsbøker, av kjente forfattere som Tor Åge Bringsværd, Erna Osland, Jostein Gaarder og Liv Marie Austrem. Sammen med Constance Ørbeck-Nilssen har han skapt mange solide billedbøker, slik som Hvorfor er jeg her (2014) og fjorårets viktige Fargene som forsvant, som handler om et barns erfaringer av krig. Det truende mørket er også med inn i Duzakins siste bok, Kjempen, som han ikke bare har illustrert, men også forfattet. Tidligere har Duzakin stått for tekst og bilde i de fine og stilrene, men mindre komplekse bøkene om Lukas (2003 og 2008). Det er dermed et mer utfordrende landskap han åpner opp for i sin tredje bok, som av bokhandlere er kategorisert for alderen 3–6 år. Som i den poetiske bildeboken Ikke helt alene (2009), også den med Ørbeck-Nilssen, følges et skoglandskap der redsel tematiseres. Kjempen er som den holdt hovedsakelig i grønt, brunt og svarte farger, og minner i uttrykk om flere av Duzakins illustrasjoner til Jungelboken (2008).

En skummel skikkelse

I Kjempen møter leseren en enorm, ulveaktig skikkelse på to ben som terroriserer sine omgivelser. Ved bokens navn knytter Duzakin seg til annen kjempelitteratur, som Den selviske kjempen av Oscar Wilde og SVK (Store Vennlige Kjempe) av Roald Dahl. Duzakins kjempe er i begynnelsen av boken langt ifra vennlig, men minner om karakterer som Kjøttstykketyggeren fra SVK eller King Kong, om enn i en avdempet versjon i et mildt og naivistisk formuttrykk. De hunde- og katteaktige skikkelsene i dette fantasiuniverset lever i konstant frykt, på tå hev. Ingen kjenner seg trygge, og må «gjemme seg og være stille hele tiden». Verbaltekstens relative knapphet forteller like fullt ut at kjempen «eter» dem – helt til alt brått endres.

Forandringen

Mens Oscar Wildes selviske kjempe i empati med et barn innser at forandring må til, er denne kjempen mer ytrestyrt. Etter et fall utfor et stup og en hodeskade, husker han absolutt ingenting av sitt tidligere liv og befolkningen griper denne muligheten. Fra da av fores kjempen med opplysninger om at han er et snilt individ som utfører gode handlinger og ikke lenger foretrekker kjøtt. Bildene viser at det går troll i ord, trollet sprekker og blir dets hjelpsomme motsats, og dermed lever alle sammen i vennskap og harmoni. Det moralske poenget blir noe à la: Så positive ord og det positive gror. At små dyr lurer eller forleder de store, er vanlig stoff i litteratur for barn, med røtter helt fra Æsops fabler, slik som den om Geitekillingen og ulven. I eventyret om ulven og de tre små grisene, ender den ene grisen opp med å koke ulven. Det fine med Duzakins fabel er at den også formidler oppbyggelige verdier som tilgivelse og omtenksomhet uten å bli for belærende eller påtrengende.

Det onde og det gode

Handlingen kan virke for enkel, men rommer dype sannheter. Hva barnet blir fortalt om seg selv er en av mange avgjørende ingredienser i oppdragelsen. Den totale polariseringen mellom det onde og det gode sammen med fortellingens omdreiningspunkt kan fremstå i overkant naivistisk. Duzakin beskriver godt hvordan identiteten kan havne i et slags ingenmannsland av tvil om tidligere liv og egenskaper, men de færreste blir en bedre versjon av seg selv etter en hodeskade, i hvert fall på kort sikt. For de som faktisk har opplevd et hodetraume og vil fortelle barn troverdig om skade og rekonvalesens, er det etter min mening ikke en bok for formålet. Lest som en allegorisk fabel derimot, funger det totale hukommelsestapet som symbol på endring, en katalysator for en ny æra. Spørsmålet er om dette kunne loddet enda dypere. Hadde Kjempen fått et lite glimt av sitt tidligere liv og en slags erkjennelse om sine tidligere ugjerninger til sist – eksempelvis på linje med rotta i filmen Røverotta, adaptert fra boken av Julia Donaldson og Axel Scheffler – tenkte jeg først at fortellingen ville vært mer overbevisende og med enda større overføringsverdi til terror, overgrep, konflikt – og forsoning. Samtidig kunne det lett blitt en for moraliserende fortelling i en bok som også har perfekt lengde. Det ville helt ha kommet an på formen, også tatt i betraktning billedtekstens betydning. Med det sagt er det ikke umulig å lese en slik erkjennelse inn i Kjempen.

Noen språklige bagateller ender dessverre opp med å irritere litt, som «fru Klara», altså «fru» foran et egennavn blant en ellers navnløs befolkning. Det tilfører noe nesten komisk, patriarkalsk til et univers hvor en mild kvinne må redde seg selv og et barn ved å hindre en maskulin skikkelse fra å begå voldsomheter. En slik gjenkjennelig struktur har vi nylig fått en motvekt til i Gro Dahles Dragen.

Visuell kraft

Det som virkelig gjør at Kjempen løfter seg opp fra mengden, er den kraftfulle narrasjonen i de særdeles forseggjorte bildene. Klar tekst og bilde utgjør i sum også et velfungerende samspill, der verbalteksten er mer eksplisitt enn bildene i skildringen av ondskap, mens bildene etter hvert overtar som bærende fortellende element. Kjempen som befolkningens beskytter mot mørke krefter, er fremragende visualisert på en dobbeltside hvor den binære oppdelingen fungerer. Samtidig synes jeg ikke Kjempens tenksomme, men også nesten litt skumle gestaltning på siste side fungerer optimalt i samspill med verbalteksten; der er tvetydigheten nærmest forstyrrende. Kjempens monstrøse atferd kunne også vært visualisert over enda et oppslag, uten at det måtte endt i overtydelighet. Gjennom finstemte nyanser i strek og progressiv bruk av farger, er det likevel ingen tvil om at vi beveger oss fra det nedbrytende til det oppløftende.

Ved hjelp av utmeislede detaljer, uttrykksfulle ansikt og dynamisk bruk av perspektiv og utsnitt fortelles det effektivt, og jeg tror mange barn i målgruppen vil kunne leve seg inn i historien. Når min to-åring allerede har påført denne boken betydelig bruksslitasje, faller også mine innvendinger til stengrunn. Min datters eksepsjonelle begeistring har selvsagt ikke allmenn overføringsverdi, men viser barnelitteraturkritikerens dobbelte rolle. De minste barna trenger jo og finner glede i bøker som ikke er for komplekse, men til forskjell fra mange bøker tåler denne boken å bli lest kveld etter kveld av meg som voksen – og et barn – sammen. Denne tilsynelatende enkle, men dyptloddende fortellingen har fine og utviklende kvaliteter.