Da matematikken ble til

Uryddig om den mest ryddige vitenskapen

At matematikkens historie er full av interessante personligheter, dramatiske hendelser og smarte ideer, er man ikke i tvil om etter å ha lest Audun Holmes omfattende faghistorieverk Da matematikken ble til. Den uoversiktlige komposisjonen og det tidvis avanserte fagspråket gjør imidlertid denne boka til en tålmodighetsprøve for dem som ikke allerede er forholdsvis flinke – og ikke minst svært interesserte – i matematikk.

Matematikkprofessor Audun Holme tar sine unge lesere med på en reise gjennom tallenes og matematikkens historie så å si fra tidenes morgen og fram til i dag: Han begynner med markeringene på det 25000 år gamle Ishango-beinet og ender opp ved vår tids datamaskiner. Underveis på reisen blir leseren kjent med både de antikke kulturene der matematikken gjennomgikk sine første utviklingstrinn, flere av historiens største matematikere og ikke minst matematikken selv. Geometrien er viet spesielt stor oppmerksomhet, trolig fordi denne grenen av matematikken er enklest å illustrere, men emner som algebra og tallsystemer blir også grundig behandlet.

Mye av stoffet som presenteres er interessevekkende i seg selv. Vi lærer hvordan vi kan regne med egyptiske hieroglyfer, hvordan vi kan bygge vårt eget solur, og hvordan vi kan lage hemmelige koder som nærmest er umulige å knekke. Mange av de historiske anekdotene er også fornøyelige. Vi får blant annet høre om alle intrigene omkring professoransettelsene i 1400- og 1500-tallets Italia, som fulgte en – sett med vår tids øyne – oppsiktsvekkende prosedyre: Hvis man ønsket seg jobb som professor i matematikk, kunne man utfordre en professor til en regnekonkurranse, og hvis man vant, fikk man overta jobben hans. Dette var åpenbart før fagforeningenes tid.

Det store tilfanget av interessante detaljer er imidlertid ikke tilstrekkelig til å gjøre Da matematikken ble til til en udelt positiv leseopplevelse. Denne innføringsboka om den mest logisk strukturerte av alle vitenskaper lider nemlig under mangelen på en logisk struktur. Med litt velvilje kan man kanskje si at boka er strukturert som en kronologisk fortelling: Holme forteller etter tur om neandertalerne, sivilisasjonene i Mesopotamia, Babylon og det gamle Egypt, Pytagoras, Arkimedes og matematikerne i Alexandria, før han hopper 1500 år fram i tid til Alan Turings arbeid med koder under andre verdenskrig. Underveis tar han imidlertid så mange umotiverte avstikkere at selv den mest oppmerksomme leser kan miste tråden. For eksempel slutter kapitlet om Pytagoras pussig nok med et avsnitt om dyrets tall (666) i Johannes’ åpenbaring, og mellom kapitlene om Pytagoras og Arkimedes putter Holme – uten noen uttalt begrunnelse – inn et helt kapittel om algebra og ligninger.

Denne uryddige komposisjonen gjør dessverre at boka faller mellom opptil flere stoler. De mange avstikkerne og bruddene på kronologien gjør det vanskelig å lese den fra begynnelse til slutt uten å miste interessen; den oppleves ikke som en sammenhengende fortelling, men som en endeløs serie av detaljer som i enkelte tilfeller kommer i kronologisk rekkefølge. Siden boka heller ikke har en tematisk oppbygning, eller et alfabetisk register, fungerer den også dårlig som oppslagsbok. Du skal ha mye kunnskap – og fantasi – for å kunne gjette at tallet pi er omtalt i kapitlet om egyptisk jordmåling. Det største problemet er imidlertid at bokas dels kronologiske, dels assosiative, oppbygning ødelegger progresjonen i det rent matematiske fagstoffet. Omtalen av ligninger er et illustrerende eksempel: På side 90 forklarer Holme på et helt grunnleggende nivå hva en ligning er, men når han 22 sider tidligere forteller om volumet av en pyramide, forventer han at leseren allerede forstår uttrykk som dette:

V = V1 + V2 = 1/3 * h((a – b)2 + 3ab)

Holmes tekst er også preget av et til tider vanskelig matematisk fagspråk, som nok går over hodet på mange unge lesere. Holme henvender seg i hovedsak til ungdomsskoleelever, men hvor mange av disse forstår egentlig hva de skal gjøre når han ber dem om å «bruke kvadratsetningene til å gange ut parentesene»? (s. 47) Det jeg husker fra min egen tid i ungdomsskolen, er tekstoppgaver med prosentregning og forvirrede elever som stilte det evige spørsmålet: «Skal jeg gange eller dele her?» Samtidig er det unektelig positivt at det finnes faglitterære forfattere som ikke banaliserer stoffet til det blir fordøyelig for alle og enhver, men i stedet våger å henvende seg til de som virkelig er interesserte og dyktige i faget. Denne gruppen vil nok også finne mye å glede seg over i denne boka, men det er vanskelig å tenke seg at alle vil ha tålmodighet til å lese den fra perm til perm.