Da storindustrien kom til Norge

Selvstendig fagbok

Frittstående fagbøker for barn og unge er på mange områder en mangelvare i Norge. Emner slike bøker kan omhandle regnes ofte som ivaretatt av lærebøker, samleverk og oppslagbøker. En del emner blir også behandlet i oversatte faktabøker av typen ”Min første bok om…” eller ”Den store boken om…”. Men ikke alle emner kan importeres ferdig utformet. Noen emner er geografisk og historisk bundet. Detter er tilfellet med emnet for Lasse Trædals bok Da storindustrien kom til Norge. I denne rettes fokus mot den eksplosive utbyggingen av vannkraftverket i Tyssedal og fabrikkene i Tyssedal og Odda lengst inne i Sørfjorden – en fjordarm til Hardangerfjorden. En utbygging som i løpet av svært få år radikalt forandret de idylliske lokalsamfunnene.

Boken er organisert i fire hovedkapitler som både behandler emnet i en noenlunde kronologiske rekkefølge – fra det uberørte samfunnet rundt 1905 til eventyrets slutt i 2003 – og som veksler på å stille i sentrum de ulike bestanddeler av denne utviklingen; ingeniørene og pengefolket, grovarbeiderne (rallarene), fabrikkarbeiderne og resten av det nye samfunnet.

Fordi dette er en fagbok, både nasjonal- og lokalhistorisk, er det også interessant å undersøke på hvilken måte leseren blir presentert for sjangeren. Innholdsfortegnelsen gir signaler om at dette er en fagbok. I denne er hovedkapitlene markert og det oppgis sidetall for både litteraturliste og kilder. Boken inneholder ikke noe eget forord, men de første to sidene, under overskriften ”Hva skjedde i Sørfjorden i Hardanger?” fungere som en slags prolog eller igangsetter. Her er tekstens hovedpoeng å få leseren interessert i dette stedet der det i løpet av 10 år skjedde en så radikal forandring i folks arbeids- og levevilkår at det fikk konsekvenser ikke bare for dette stedet, men kanskje også for hele landet. Både kapitler og mellomoverskrifter viser også tydelig at dette er en sakprosatekst; ”Kraftstasjonen – en katedral for den nye tida?”, ”Rallarene satte preg på det nye samfunnet”. Teksten er fri for fagstoff innpakket i fiktive fortellinger. Som litterært illustrasjonsmateriale har forfatteren i stedet benyttet seg av sitater fra aviser, brev og skjønnlitteratur skrevet av involverte personer. Dette er etter denne leserens mening en stor styrke ved boken. I stedet for, som mange fagbøker for barn- og unge gjør, å se historien gjennom en eller flere hovedpersoners blikk, er Trædal opptatt av å spore opp ulike stemmer til bruk i framstillingen. Særlig er det de unge arbeidsfolkene og rallarenes versjoner som får slippe til. Rallarvisene ”handler om ulykker på anlegga, andre om lengsel og kjærlighet, og ofte lovpriser de det fri rallarlivet” (s.24) Disse stemmene får også karakter av kilde i Trædals materialet og som han selv skriver kan nok slike viser ha ”gjort sitt til at rallartida har fått et romantisk skjær i ettertid” (s.24). 

Den variasjon og det mangfold som preger teksten finner man også i bokens bildestoff. I all hovedsak dreier det seg om fotografier. Dette støtter tekstens dokumentaristiske stil. Så godt som alle bildene er utstyrt med en informativ og ofte perspektiverende bildetekst. Når man for eksempel studerer fotografiet innefra maskinhallen (s.35), blir man i bildeteksten bedt om å legge ”merke til arkitekturen. Den doble rekka med buevinduer på ytterveggen kan få en til å tenke på et kirkerom i stedet for en maskinhall”. Et perspektiv som står til hovedtekstens mer påståelige sammenlikning: ”Her har de ikke nøyd seg med å bygge en maskinhall, men har reist en katedral for den nye tida.

Motivene i bildene er først og fremst knyttet til arbeidet og viser arbeidsfolk, detaljer av rør og maskiner og de ulike byggetrinn. Noen bilder dekker også det voksende samfunnet og viser hus og infrastrukturer. At nettopp arbeidet og resultatene av dette blir gitt stor plass i illustrasjonsmaterialet, understreker fokuset i teksten – dette er ikke en biografi om enkeltpersoners historie, men samfunnsgeografi og kollektivhistorie.

Med det vi ellers vet om arbeidernes sterke stilling i industrien i Odda og Tyssedal, vil man kanskje savne en noe sterkere markering av dette i teksten. Selv om Trædal har valgt en upartisk beskrivende redegjørelse for arbeidsforhold, arbeidsoppgaver og den tekniske framdriften ved arbeidet, er det likevel rett å si at teksten ikke idylliserer historien eller framhever pengemaktens interesser. Da storindustrien kom til Norge er en godt skrevet fagbok om en viktig side ved norsk arbeidshistorie. Teksten er ikke primært skrevet til bruk i skolen, det er altså ingen lærebok, men kan absolutt anbefales innkjøpt til landets skolebibliotek. Den kan med fordel leses både på fritid og som supplement til undervisning innenfor historie, geografi, naturfag og sakprosa. Og målgruppen burde ikke bare være ungdommer, men alle som har interesse av emnet boken omhandler.