Tittel: Då eg kom heim, var hesten borte
Tekst: Hans Sande
Illustratør: Wenche Øyen
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2008
Antall sider: 32

ISBN 978-82-04-14358-7

Då eg kom heim, var hesten borte

VAKKERT OM TUNGT TEMA

Demens og traumer er tung kost for små lesere. Denne boka er best for de store.

Jeg skulle gjerne jublet ubetinget over en slik bok som denne Hans Sande og Wenche Øyen har laget. Boken er vakker i tekst og i bilder, og tematikken opplever jeg som meget viktig og evig aktuell. Allikevel synes jeg ikke det er en vellykket bildebok. Jeg tror det er fordi bildene ikke tilfører teksten noe utover å vise det som står skrevet, mens teksten i sine beskrivelser er så rik på bilder at den kunne stått alene. Slik står vakker tekst side om side med vakre bilder –men de utfyller ikke hverandre, og den ene sier heller ikke hva den andre tenker.

Alderdom for barn
Veldig mange familier rammes av demens, samlebetegnelsen for tilstander der hjernen er skadet slik at de mentale evnene svekkes. Det er en tragedie også for de pårørende når et familiemedlem glemmer, går seg vill, mister tidsfølelsen – og til slutt seg selv. Det angår både barn og voksne, men sorgen og forvirringen som de minste opplever når for eksempel en bestefar forsvinner mentalt, har jeg ikke sett behandlet i noen bildebok før nå.

Forfatteren Hans Sande, som også er psykiater, skriver om bestefar som forviller seg ut og bort, slik at familien på tre, mor, far og en liten gutt, stadig må ut på leting. Det er gutten som forteller i første person, og det er han som iført hodelykt i mørket, finner bestefaren sin nede ved busslomma, i regnet, midt på natten. Der står bestefar og lokker på hesten sin, yndlingshesten Tobba, som tyskerne slaktet under krigen mens bestefar satt i fangeleir i Tyskland fordi han tjente kongen og sloss mot okkupantene.

Krigsminner
Traumene fra krigens dager bærer bestefaren med seg helt inn i alderdommen, og de berører hele familien. Faren er lei av bestefarens ”surr”, moren er sliten, det er bare gutten som orker å høre på fortellingen om hesten som ble borte – og bestefarens livsgnist som forsvant med den. Teksten behandler et tema som snart forsvinner fra bevisstheten vår med besteforeldregenerasjonen; de som var unge voksne under 2. verdenskrig, de som har levd og lidd med traumer fra den gang.

Tekstens egne bilder
Han Sandes tekst er god. Den er poetisk, kortfattet, men rik på bilder som i beskrivelsen av hvordan familien leter etter bestefar:

      Eg har ei lita pannelykt med kvitt og raudt lys.

 

      Månen har ei stor pannelykt med gult lys.

 

      Men den lykta verkar ikkje i det svarte regnet.

”Tobba, Tobba!”
Det er bestefar som ropar! Eg høyrer han langt borte.
Bestefar ropar i den svarte natta.
”Tobba, Tobba, kom no!”

Det grafiske bildet understreker det poetiske. Teksten er stilt opp som verselinjer.
Et dikt av en billedbok.
Hans Sandes varhet for nyanser i sinnsstemninger er bevegende. Hans årvåkenhet i skifte av stremningsleie – får utrykk som;

      ”Tylefakter!” Seier bestefar og sparkar tøflane av seg

 

    Så dei smell i veggen.

Her leser i alle fall jeg inn nyanser i menneskesinnet, der den demente har gløtt av klarsyn og et humoristisk blikk på egen tilstand. På samme måte rommer frasene under utmattethet, sårhet, mangel på respekt, stolthet, sorg og oppgitthet:

      ”Du skulle ha smekke på deg” seier pappa.

 

      ”Smekke?” Spør bestefar.

 

      ”Veit du kven du snakkar til?

 

      Veit du kva eg har vore med på?”

 

      ”Ja, eg har høyrt det, ” svarar pappa.

 

      ”Og då eg kom heim, var hesten borte.”

 

    ”Surr, surr,” seier pappa.

På tvers av aldersgrenser
Gjennom barnet som opptrer både som nysgjerrig barn og forståelsesfull omsorgsperson, avdekkes bestefarens historie langsomt i en tekst som holder menneskeverdet høyt, og som vektlegger nær kontakt mellom generasjonene. En tekst som også ser med overbærenhet på slitasjen demens påfører omgivelsene. Teksten munner ut i en slags konklusjon der man følger den dementes fantasier uten å bringe inn virkeligheten.

Kunstillustrasjoner
Wenche Øyen er en erfaren billedkunstner og prisbelønnet illustratør (Blant annet Ein god dag (1979) sammen med Einar Økland, og Marit Kaldhols Farvel Rune (1986). Denne gangen veksler hun mellom landskap og portretter i akvarell og fargeblyant, altså en blanding av strektegning og akvarell malt vått i vått. Slik maner hun fram det tunge, regnvåte landskapet i mørket, der månen så vidt bryter gjennom skylaget og gutten og bestefaren blir utydelige omriss. Det er vakre akvareller i mørke ulmende farger. Vakre hester og følsomme ansikter. Og aller finest er de mørke ulmende landskapene. De beste, er bilder som står alene – som selvstendige kunstverk.



Skrevet av:
Kommentarer