Tittel: Dagboka
Tekst: Laura Trenter
Illustratør: Katrin Jacobsen
Oversetter: Elisabeth Sætvedt
Forlag: Damm
Årstall: 2006
Antall sider: 255

Dagboka

Om skurker og andre reservepappaer

Den unge krimhelten Gilbert må også kjempe en privat kamp, mot sin nye reservepappa. Men når Laura Trenters Dagboka er moderne samfunnskrim for barn, bør man vel kunne forvente mer realistiske løsninger?

Innenfor sjangeren samfunnskrim er det nærmest en selvfølge at helten ikke fullt og helt kan konsentrere seg om å løse krimgåten. Heltens største hinder befinner seg gjerne på hjemmebane, i form av alkoholisme eller forsmådde barn og ektefeller. Sjangeren kan nærme seg en parodi når det aktuelle samfunnsproblemet bare er innskutte bisetninger som ikke berører hovedhandlingen. I akkurat denne sak er Dagboka et lykkelig unntak.

Skummel juleferie
Gilberts mor har fått en ny kjæreste, og den forelskete Micke inviterer Gilberts mor og Gilbert på juleferie i Karibien. Micke blir handlingens bærende antagonist i to forhold, både fordi han vil erobre Mickes mor, og fordi han i Gilberts hode er en farlig smugler. Det aktuelle samfunnsproblemet, reservepappaen, er dermed godt integrert i selve krimgåten. Denne idéen bærer godt innledningsvis, og det er også et originalt grep å legge krimplottet til den gamle svenske kolonien St. Barth, med muligheter for historisk koloritt på bakteppet. Underveis halter likevel fortellingen på flere plan, og man føler seg nesten skamfull på forfatterens vegne når krimgåten får sin endelige løsning.

Mystisk reservepappa
Laura Trenter klarer å bygge visse forventninger når hovedpersonen Gilbert opplever mammas kjæreste som en farlig narkosmugler. Til slutt kommer den store overraskelsen – smugleren er egentlig en politimann! Gilberts mamma har altså vært kjæreste med Micke et helt år – uten å si noe om mannens yrke til Gilbert. Det finnes sikkert mange reservepappaer med ullen fortid, men i dette tilfellet bryter løsningen både med bokens – og sjangerens – realisme. Samtidig baserer den grunnleggende krimgåten seg på en lite troverdig konstruksjon: En moderne politikvinne har kastet ut en flaskepost i verdenshavene for å bli reddet.

Påklistret bildespor
Det er Gilbert og venninnen Linn som finner sporene etter den savnete politikvinnen, og deres detektivinnsats består i å tolke den innfløkte koden hun har etterlatt seg. Laura Trenter har ved flere anledninger samarbeidet med fotografen Katrin Jacobsen om denne type krim. Det er visstnok meningen at unge lesere skal være detektiver selv, ved å studere fotografier av de sporene som etter hvert dukker opp. Denne dimensjonen virker mest påklistret, og man skjønner fort at det bare er å bla over disse såkalte bildesporene som er helt umulige å tolke for leserne. Litt kunstig er det også å innføre en amerikansk Hardy-gutt, spesielt når hans viktigste innsats er å få de svenske barnedetektivene til å forstå at symbolet tre kronor peker mot et svensk telefonnummer.

For mammas skyld
Det smaker flaut av alle krimbøker hvor gåten rulles opp med flere tilfeldigheter enn logikk. Etter 190 sider går plutselig alt av seg selv, uten at det verken blir spennende eller farlig.
Noen tilfeldigheter kan man alltids sette på kontoen for et romantisk stilvalg, men denne stilen bryter uansett med krimsjangeren. Når krimgåten endelig er parkert, gjenstår bare den indre kampen, om Gilbert kan forsone seg med sin nye «pappa». Men også denne handlingslinjen virker tilfeldig motivert. Det er ingenting i forholdet mellom Gilbert og stefaren som kan begrunne det vennskapet som blir etablert, annet enn den rene nyttemoral; du bør helst like din reservepappa for mammas skyld.

Selvstendig oppfølger
Dagboka er kalt en selvstendig oppfølger til Fotoalbumet som denne anmelderen ikke har lest. Likevel er det mulig å forlange et minimum av personskildringer. Ikke ett ord blir ofret på personenes alder eller utseende. Hovedpersonen Gilbert kan dermed oppføre seg som en femåring når han skal pakke kofferten, mens han senere prater perfekt engelsk med den amerikanske juniordetektiven. Det virker også slurvete når det blir gjort et poeng av at Gilbert ikke har lest Skatten på sjørøverøya (s 21), mens han likevel vet at Long John Silver er slem (s 85). Den eneste personen som blir gitt visse karakteristika er den gamle, synske Greta. En stund virker hun viktig for handlingen, så dropper hun plutselig ut?

Historisk lærdom?
Mangelen på fargerike skildringer gjelder ikke bare personene. Trenters skrivestil er detaljfattig og kjølig, også når handlingen flytter seg til varme og eksotiske farvann. Vår nye kunnskap om en gammel svensk koloni får vi i liten grad gjennom skildringer, men som tørre leksikale biter. Vi betakker oss også for lærdom om at svenskene var snillere enn andre mot negerslaver. (s 36) Andre historiske kilder fremhever nettopp St. Bath som et mørkt, om enn tilslørt kapittel i svensk historie. Og det er fullt mulig å hevde det motsatte – at Sverige med sin strategisk plasserte frihavn bidro til dumpingpriser og stimulerte til mer slaveimport fra Afrika i slavetidens siste fase. Gilberts mor påstår at hun har lest 300 bøker om emnet (s 36), men siterer bare banalt brosjyrestoff.

Forunderlig sjanger
Jeg tipper at alle unge lesere ønsker å vite sannheten om den skumle reservepappaen, og derfor leser boken gjennom når de først har begynt. Mange krimbøker har nettopp den forunderlige evnen til å holde på sine lesere – uten å være god litteratur.



Skrevet av:
Kommentarer