Dagen som aldri tar slutt

Hvordan er dagen din? Har du en god dag? Kanskje en drittdag? En sånn gud-bedre-jeg-skulle-vært-på-et-dampskip-på-vei-til-Panama-og-sluppet-alle-dere-idioter-inkludert-meg-selv-dag?

Vi snakker om dagene våre som om de er noe vi ikke har kontroll over, som strømprisen eller frisyren. Håret vårt har til og med sin egen kategori dager, som kan være gode eller dårlige avgjort av sine egne magiske og dulgte parametere. Vi snakker om dagene våre som om de er nesten fysiske størrelser vi bare må forholde oss til, som dagen i Dagen av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus. Den som møter deg med sorte vindusruter og følger sammensunket etter deg som en dump og grålig silhuett. Og det verste med slike dager er at de ikke tar slutt før det er kveld – om du er heldig.

Rett på det vanskelige

Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus – mor og datter, forfatter og illustratør – er kjent for å ta opp krevende tema i billedbøkene sine. Mens Krigen (2013) handlet om skilsmisse, var nettporno temaet i Sesam Sesam (2017), en bok som sjøsatte minst to dusin kritiker- og formidlingsseminarer med variasjoner over temaet «er dette helt greit?». Noe det selvfølgelig er; det er ikke den ting i barns opplevelseshorisont som ikke kan – og ofte bør – bli en god barnebok.

Sammen med mannen Svein Nyhus har Gro Dahle også skrevet billedbøker om psykisk uhelse hos både barn og foreldre. Og det er dette landskapet vi finner igjen i Dagen.

I boken møter vi Po (enda en av Kaia Dahle Nyhus sine kjønnsløse barnefigurer, som dem vi møter i Sjokoladeskurken og Hvorfor det?), som har større problemer med sin dag enn det som er vanlig:

– Sola skinner, sier Dagen,
maser og tramper og krever.
Men Po orker ikke åpne øynene,
orker nesten ikke puste.

Ingen diagnoser

Pappas glade energi hjelper ikke det grann, heller ikke mammas ulmende irritasjon over sin egen dag. Selv ikke mormor, som har en dag «full av smil og nikk og smuler, full av tråder, snorer, snører, kaker i lomma, drops og nonstop», kan hjelpe Po med dagen sin. Og så blir det enda verre:

Falle falle falle
tung som et fjell, en ur, et ras,
for når fjell faller,
kan ingen holde igjen,
for da raser fjellet ned raset,
dumper ned dumpa,
forsvinner i virvel,
et sluk som sluker.
Og sammen med Dagen faller også Po
dit ned hvor Dagen slukner.

Det er klart at her er det snakk om noe verre enn å ha stått opp med feil fot først eller armen på tverke. Det Po opplever nærmer seg depresjon, men en av bokens styrker er at den beskriver heller enn å putte i bås.

Den bleke, bustete Po beveger seg rundt på grå flater i boken, samtidig som at det tyngende omrisset av Dagen aldri er langt unna. Mormor og hennes dag bringer farge inn på sidene, men på samme måte som pappas gulfargede energi smitter disse fargene aldri over på Po eller hennes dag. Det er først etter at boken stuper ned i mørke at veien oppover begynner igjen.

– Det er din dump og din vei.
Det er du som må gå, opp og ut,
følge etter lyder, finne ting som glitrer,
få hjelp av de som hjelper, holde deg fast!

Gro Dahles poetiske tekst fanger mye i få ord, og klarer å skildre svartsinnet og veien ut av det uten hverken å sykeliggjøre eller bagatellisere. Kaia Dahle Nyhus’ illustrasjoner er på sin side spartanske og gråblå. Det er tomt og det er mørkt og det er store flater rundt Po som skaper akkurat den nødvendige stemningen. Men her er det også oppslag som zoomer inn for eksempel på et hvitt ark («stort og strengt og hvitt»), eller på en flekk («og flekken blir en dump, og dumpa blir et hull, og hullet huler seg ut, blir til et gap, og gapet gaper»).

De mørke illustrasjonene trenger ikke de store kontrastene når dagen til Po begynner å gå en litt annen vei. Flekker av dempet gult og grønt gjør mye for å lede Po og leseren til avslutningen hvor alt går bedre.

Mer forståelse

Vi vet aldri helt hvordan andre har det – hverdagsspråket kommer latterlig til kort når vi skal beskrive hvordan dagen vår ser ut fra bak våre egne øyne. Det er nok vanligere enn vi tror å oppleve som Po at alt er så mørkt at det er vanskelig å puste. Det er en del av livet som kanskje trenger mer forståelse enn den trenger merkelapper, at det skjuler seg mye mørke nedover på skalaen som kanskje starter med å være litt morgengretten.

Dagen har i seg å kunne bidra enda litt mer til denne forståelsen. Og det er en verdifull ting for alle oss som ikke helt har dagen.