Dagene før mai

SORG, SVIK OG MULIG SELVMORD

Lovende, men uforløst debut som trekkes mellom det spisse, lette og det altfor tunge og triste

Besk kjærlighetssorg
Den er ikke tung å lese, debutromanen til Sanne Mathiassen. Her er mye luft på sidene og en grunnsituasjon som er enkel nok å ta inn: Den seksten år gamle fortelleren er i sorg. Faren hennes har druknet. Moren hennes sørger selv, og klarer ikke å følge opp jenta. Og dessuten har typen hennes, Aksel, slått opp med henne for å bli kjæreste med Marie, som liker The Clash, er veggis, har buttons, jobber på butikken og er politisk aktiv i SU. I tillegg dukker Ensomheten opp. Jenta vil kalle ham Knut. Ensomheten selv synes han er mer av en Einar. Det blir Knut.

Akkurat så begredelig at det nesten tipper over i det galgenhumoristiske, altså. Og tidvis er det også ganske morsomt, som når fortelleren vår slipper til aggresjonen sin overfor rivalen Marie, enten det er ved å be om død gris i butikken eller ved å kaste stein inn gjennom ruta der hun vet at hun og Aksel holder på med kjærestegreiene sine. Aksel er for øvrig et veritabelt naut, slik unge gutter som har for mye å velge i har en tendens til å være, og Mathiassen tar ham fint og på kornet. Aksel vil nemlig gjerne være sammen med den nye, spennende Marie og helst fortsette å være venner med fortelleren, samtidig som han hinter om at det er på grunn av henne det ble slutt, ettersom det jo ikke var hans skyld at faren hennes drukna.

Men til tross for disse beske, men morsomme stikkene, som det er mange av i romanen, blir aldri Dagene før mai noen utpreget artig eller oppløftende bok. For her er mye som tynger. Det fineste i romanen er den såre og ganske friske skildringen av kjærlighetssorg, men det er som om forfatteren ikke helt har tatt sjansen på at denne historien er nok til å bære en hel roman. Det er neppe tilfeldig at så mange debutantarbeider tar et familiemedlems død som sitt utgangspunkt: sorgen er et emne som er så tungt at det nesten ikke er mulig å argumentere mot det.

Død, isolasjon, mer død
De andre plottlinjene, om savnet etter farens død og morens manglende evne til å se at datteren sliter, bidrar til å gjøre det hele til en utpreget dyster affære, noe som understrekes av to grep fra forfatterens side. For det første passer Mathiassen på å legge handlingen til et ørlite sted i nord, under sommerferien, slik at de eneste menneskene vi møter i romanen ved siden av fortelleren, Aksel, Marie, mora og Ensomheten, er postbudet, som et par ganger fyker forbi, og han som driver butikken der Marie jobber. Også han ser vi bare så vidt snurten av. De eneste menneskene som finnes på dette stedet, er svikere eller i sorg. Dermed blir følelsen av isolasjon stor, kanskje i overkant stor for en liten roman som denne. For når det bokstavelig talt ikke er noen andre mennesker til stede, får isolasjonen og ensomheten preg av påstand. Som alle vet, er det jo fullt mulig å være ensom også blant folk. Men Mathiassen tar liksom ikke helt sjansen på at vi ville tro på noe slikt.

I stedet utstyrer hun fortelleren sin med Ensomheten som eneste selskap. Han dukker opp i personifisert skikkelse, og gis navnet Knut. Grepet er artig og interessant, men ikke uproblematisk. Når Mathiassen lar Ensomheten farges av de fraværende mennene i fortellerens liv, altså faren og Aksel, fungerer det fint. Men samtidig bidrar denne personifiseringen av Ensomheten til å lukke en allerede isolert hovedperson ytterligere rundt seg selv. Følelsen av isolasjon understrekes også av de korte tekstbrokkene romanen er satt sammen av, og som stort sett får stå alene på hver side. Brokkene fremhever kanskje det poetiske i teksten, men de oppleves også som frustrerende fordi de tillater Mathiassen å ikke skrive ut dialoger og partier der fortelleren omgås andre mennesker, men i stedet bryte av der et eller annet megetsigende hender. Hadde hun måttet gjøre skrive ut disse episodene, hadde vi fått mer av et forløp enn av et sett punkter, og dermed hadde vi antakelig også blitt kjent med fortelleren på en ny eller annen måte. I stedet blir Ensomheten den sentrale (mentale) hendelsen i romanen, noe som ikke bare understreker hvor alene fortelleren er, men også hvordan hennes virkelighet skiller seg radikalt fra alle andres.

Mer folk! Mer beskhet! Mer svie!
Det kunne fungert fint i en mer folksom roman, der man kunne tenkt seg at Ensomheten også på en eller annen måte bidro til å gi helten en slags styrke. Men Dagene før mai er ikke en ”vanlig” ungdomsroman om å mestre en vanskelig overgangsfase for så å vende styrket tilbake til fellesskapet. I stedet går den langt i å antyde – her kommer en spoiler, folkens, så lukk øynene og tell til ti – at fortelleren faktisk går under til slutt: at hun og Ensomheten ror ut for å finne faren i vannmassene og neppe kommer tilbake. Det er på samme tid konvensjonsbrytende barskt og litt for enkelt. For Mathiassen gjør det for enkelt for seg selv ved å isolere hovedpersonen så til de grader og plassere såpass mye av handlingen oppe i hodet hennes.

Uten en ytre verden å forholde seg til som kan kaste et tiltrengt utenfrablikk på fortelleren, blir også dramaet mindre: mer privat, mer melodramatisk, mindre tragisk, og mindre engasjerende. Det er synd, for som antydet er de delene av denne romanen som ikke dveler ved farstap og mulig selvmord, men med mennesker som må forholde seg til hverandre, både godt sett og godt fortalt. Og jeg tar meg i å tenke at romanen antakelig ville blitt mer interessant hvis Mathiassen hadde valgt å utstyre sin hovedperson med en ustyrlig lillebror heller enn med en usynlig ”venn”, altså med noen som på en eller annen måte trenger henne, og som kunne ta med seg denne romanen fra metaforen og inn i livet. Ikke fordi jeg ønsker meg en annen roman, men fordi Mathiassen jo faktisk er flink med folk: flink til å vise hvordan de prøver å nærme seg hverandre uten helt å få det til, flink til å la dem være litt ynkelige, men ikke uten kjærlighet. Neste gang ønsker jeg meg derfor mer forløp, flere folk og mer svie. Dagene før mai er nemlig god nok til at man gjerne allerede nå kan begynne å glede seg til forfatterens neste forsøk.