Tittel: Dager jeg har glemt
Tekst: Arne Svingen
Illustratør: Mikael Noguchi
Forlag: Damm
Årstall: 2007
Antall sider: 180

ISBN 978-82-04-13877-4

Dager jeg har glemt

Spenning mens du blar og blar

Hva skal til før vanlig ungdom begår sjalusidrap? Hvis man ikke interesserer seg for svaret, er det mye spenning å hente i den gjennomillustrerte romanen Dager jeg har glemt, av Arne Svingen og illustratør Mikael Noguchi.

I likhet med tegneserieromanen er Dager jeg har glemt et sjangermøte mellom fortellende tekster og bilder som er vellykket så lenge dialogen fungerer. Likevel er det tekstforfatterens jobb å sette samtalen, føre replikken – og fullføre fortellingen. Arne Svingen er en dreven stripteaser, og leserne gjør store øyne mens han avkler sin mordgåte. Men når alle knepene er kastet, så uteblir likevel applausen. Fortellingen påstår at vanlig norsk ungdom kan utføre et sjalusidrap, men fortellingens viktige hvorfor blir aldri besvart.

Traumatiske dager
Dager jeg har glemt er fortalt som Daniels tanker, og spenningen knytter seg til et godt beskrevet traume. Noen dager har falt ut av tankene, og det er opplagt at noe grusomt har skjedd. Etter hvert forstår vi at Daniel og bestevennen Tom har knivet om den samme jenta, og at jenta har forsvunnet. Forsvinningsnummeret girer opp handlingen, og løsningen er ikke hverdagskost. Likevel insisterer fortellingen på sin realistiske ramme, og da venter vi at svaret er begrunnet innenfor det miljøet vi har blitt kjent med.

Tegneseriens løsning
Selv om drap i affekt og sjalusi kan forekomme, så aksepterer vi sjelden ytre grunner til slike handlinger. Norske tenåringer har vanligvis de rette sperrene på plass, og årsaken til et drap ligger derfor i det ekstremt uheldige sammenfallet av indre omstendigheter. Men denne tegneserieaktige romanen klarer verken i ord eller bilde å tegne en psykologisk forklaring. Det ender med den stereotype tegneseriens løsning: Litt klabb og babb, så var jenta død.

Hard rock
Løsningen er kanskje mest uventet fordi hovedkarakterene egentlig er tegnet som flegmatiske rockere. Riktignok dyrker de tøffe grupper som AC/DC, men rockemyten oppfordrer egentlig ikke til sjalusidrap, som det også er uttalt i dette utsagnet: ”Man trenger ikke fast dame, når man spiller i band.” (s 19)

Smakfull forside
Boken virker umiddelbart innbydende. Erlend Askovs forside er en smakfull collage av Noguchis tegninger. De første sidene gjør oss kjent med det beste hos Mikael Noguchi. Frekke, ekspressive oppslag fører oss fra hodet til den sinte, unge hovedpersonen, via en fryktbegjærlig overgrepsscene, og tilbake i tid, til den lille gutten med gitar – der det hele begynte.

Hest-hest
Når tekst og tegning skal følge hverandre i 180 sider, så stiller leseren med uklare
forventninger. I en tegneserie er det greit. Der bidrar teksten med replikk, mens
tegningen skildrer. I en roman er det også rom for referat, kommentarer og
refleksjoner, i tillegg til tegneseriens fremstillingsformer. I dette tilfellet blir
dermed mange skildringer doblet, i tekst og tegning, det uheldige fenomenet som i
journalistikken bare kalles «hest», fordi tekst og bilde sier det samme:
”hest-hest”.

Bla-bla
Den doble fremstillingsformen har holdt seg godt i tradisjonelle julehefter, men der er gjerne handlingen mer handlingsorientert, gjerne mot slapstick. I Svingen og Noguchis segment dyrkes neppe Bustenskjold. Her gjelder regelen om kontrapunkt, og en meningsutvidelse i samspillet mellom tekst og tegning. Samspillet er bare sjelden så vellykket, og i lange partier vil nok leserne havne i et heseblesende lesemodus hvor de skummer Svingens tekst, for så å bla raskt videre mot svaret på mordgåten.

Røffe kontraster
I det lange formatet blir Mikael Noguchis tegninger ujevne, men de beste oppslagene
er fascinerende, og av internasjonal klasse.. De røffe kontrastene gir pekere tilbake til Venezia-gruppen (Corto Maltese), men selve figurtegningen er primært fotorealistisk, med et lite islett japansk manga i sin stramme stilisering. Med tanke på at Noguchis stil har få forløpere i Norge, er det interessant å merke seg et visst grafisk slektskap med den norske tegneserieromanens pionerer. Det lukter retro og gammel letraset når tegningene brytes mot fete grotesker, omtrent som da Peter Haars introduserte sjangeren her til lands på 70-tallet.

Den internasjonale tegnestilen kan åpne nye markeder for boken, og hvem vet – kanskje finner boken veien til land hvor tenåringsdrap bare skjer, som en del av hverdagen, uten nærmere forklaring?



Skrevet av:
Kommentarer