Dahl, Roald: Charlie og sjokoladefabrikken
Charlie og sjokoladefabrikken
Roald Dahl
Første gang utgitt 1964,
på norsk Gyldedal Norsk Forlag 1972
Siri Odfjell Risdal, tildelt NBI-stipendet gitt av Kari Skjønsbergs minnefond 2005
Gyldedal Norsk Forlag
1972
Charlie og sjokoladefabrikken av Siri Odfjell Risdal – tildelt NBI-stipendet gitt av Kari Skjønsbergs minnefond
Charlie og sjokoladefabrikken
av Siri Odfjell Risdal – tildelt NBI-stipendet gitt av Kari Skjønsbergs minnefond 2005
Gjennom hele oppveksten var vinter- og påskeferie for meg ensbetydende med mormors hytte på fjellet, og der fantes det verken strøm eller innlagt vann. Det vil si at det heller ikke fantes noe TV-apparat, og av den grunn ble det mange gode lesestunder i denne hytten. Jeg leste nok mye i byen resten av året også, men det var noe spesielt med å lese bøker i hytten på fjellet. Om det var lyden fra ovnen, det dunkle lyset fra parafinlampene eller trøttheten i kroppen etter lange skiturer som gjorde det vet jeg ikke, men uansett hadde jeg noen av mine største leseropplevelser disse vinterukene. De første årene med høytlesning i armkroken til mor eller far, etter hvert under dynen i køysengen som jeg delte med storesøsteren min, med en bærepose med mors Evi Bøgenæs-bøker på nattbordet.
Et av de sterkeste minnene er fra den vinterferien da Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl gikk som hørespill på radioen. Det må ha vært en gang på 80-tallet, og programmet må ha blitt sendt ganske tidlig om morgenen, for jeg kan huske at far vekket søsteren min og meg hver morgen for at vi ikke skulle gå glipp av det. Og så satt vi og lyttet i nattkjolen, inntullet i hvert vårt ullteppe, mens far fyrte i ovnen.
Jeg er ikke sikker på hva som gjorde mest inntrykk: De fryktelige kårene den fattige og utsultede hovedpersonen Charlie levde under, eller gleden da han fant en gullbillett og skulle få besøke verdens største sjokoladefabrikk. Det kan også ha vært den forferdelige oppførselen til de bortskjemte og ufordragelige barna som også fikk besøke fabrikken, eller de eventyrlige godteri-oppfinnelsene til den sprøe fabrikkeieren Willy Wonka. Hvilke barn blir vel ikke fortryllet av å høre om ”spiselige hodeputer, […], slikketapet for barneværelser […], kuer som melker sjokolademelk” eller ”bobleløftedrikke” (s. 88 – 89)? Skadefryden da de rike og utakknemlige barna i beste Roald Dahl-stil én etter én fikk sin straff sitter også godt fast i hukommelsen, enten de ble klemt opp gjennom et glassrør, kastet i søppelsjakten, krympet på TV eller blåst opp til et kjempestort blåbær. Men den kanskje viktigste grunnen til at denne litteraturopplevelsen har festet seg så sterkt på minnet, er nok at jeg opplevde det som om far koste seg like mye som søsteren min og meg disse morgenene.
Takk til Norsk Barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.