Mitt barnebokminne - av Petra J. Helgesen,
litteraturviter og kritiker
Den fantastiske Mikkel Rev
Roald Dahl

Gyldendal 1978

Dahl, Roald: Den fantastiske Mikkel Rev

MINNEVERDIG BARNEVAKT

Av Petra J. Helgesen, litteraturviter og kritiker

”Kom dere vekk!” hvinte Rotte. ”Kom igjen, vekk med dere! Dette er mitt sted. Jeg bor her. Jeg kom hit først.”
”Hold munn på deg” sa Rev.
”Jeg holder ikke munn,” hveste Rotte tilbake. ”Dette er mitt sted. Jeg kom først.”
Rev sendte han et gnistrende hvitt smil som blottet alle de skarpe tennene. ”Kjære, lille Rotte,” sa han farlig blidt, ”jeg er for tiden meget sulten, og hvis du ikke omgående peller deg utenfor synsvidde, kommer jeg til å bruke deg som matpakke. Oppfattet?”

Jeg tror Rotta holdt munn etter det. For man skal være forsiktig med hva man sier. Og hvem man sier det til. Ordet ”barnevakt” for eksempel. Det må du være forsiktig med. I hvert fall om du er i nærheten av mine unger. De liker ikke barnevakter.

Men de liker onkler og tanter og voksne venner som bare tilfeldigvis er der i stedet for mamma og pappa. Det er ikke konseptet som er problemet, det er ordet. For inni ordet ”barnevakt” skjuler det seg noe helt annet enn velvillige voksne som gir deg mer sukker enn godt er, ikke overholder leggetider, og ikke vet hvor mange sanger du pleier å få på senga. Inni ordet ”barnevakt” sitter det en vaktpost med gevær, en fyr som sperrer alle rømmingsveier og ikke gir seg før du er knekt.

”Å sitte vakt” det gir ungene mine assosiasjoner til Bred og Bisk og Bønne, de tre ufyselige bøndene i Den fantastiske Mikkel Rev. De tre har sett seg lei på hønsetyven, gåsetyven og kalkuntyven Herr Rev, de har skutt halen av ham, forsøkt å grave ham ut og nå sitter de foran teltene sine i regnet og venter på at den utsultede reven skal gjøre et siste forsøk på å unnslippe. Heldigvis er Herr Rev smartere enn dem.

Også i mitt hode henger ordet ”barnevakt” tett sammen med Bred, Bisk og Bønne. Men hos meg har det en annen årsak: Den første gangen jeg fikk høre Roald Dahls fantastiske lille fortelling var det en barnevakt som leste.

Broren min og jeg hadde mange barnevakter før jeg begynte på skolen, men det er i grunnen bare denne ene jeg virkelig husker. Jack. Som leste hele natten.

Han begynte å lese ved kveldsmaten. Om de tre bøndene og reven som stjal fra dem. Han leste om hvordan den utspekulerte Bønne får de to andre med seg til revehiet han har oppdaget, og om hvordan de legger seg på lur mot vinden slik at reven ikke skal få færten av dem.
Vi skulle egentlig legge oss etterpå.
Foreldrene mine pleide å lese for oss mens vi spiste, og så var det tannpuss og rett i seng. Ingen fortellinger på senga. Det var mot reglene. Men det visste jo ikke Jack, og det visste jo vi at han ikke visste. Så samtidig som vi to ungene krøp opp i senga mi, krøp Herr Rev forsiktig ut av hiet sitt og været etter mulige fiender.

Rev slapp haleløs unna det første angrepet, men bøndene ga seg ikke med det. Bønne la en ny plan. De skulle grave reven ut! Først med spader, så med gravemaskiner. Etter at de forgjeves hadde forvandlet åsen med revehiet til et krater i bakken (både broren min og jeg elsket de illustrasjonene), spurte Jack om vi var trøtte. Om kanskje mamma skulle lese resten for oss dagen etter?

Men vi var ikke trøtte. Og jeg tror kanskje Jack hadde lyst til å lese fortsettelsen han også, for han flyttet seg fra sengekanten og opp mellom oss i senga, og så satt vi med ryggen mot veggen, med ei dyne bak oss og ei over beina, og så leste vi videre om hvordan revene begynte å sulte. Bønne og kompani hadde nemlig satt seg til å vokte på utgangen, og alle de hundreogåtte mennene som jobbet på gårdene deres satt på vakt rundt hele høyden.

Det var nå Herr Rev fikk den geniale ideen. En ide som ingen av de andre fikk vite, men som de likevel må hjelpe ham med å gjennomføre. Og når jobben var gjort, viste reven en mindre sympatisk side: ”Jeg har klart det,” skrek han av full hals. ”På første forsøk så har jeg klart det. Jeg har klart det! Jeg har klart det!” Den fantastiske Mikkel Rev skildrer i grunnen en hjerneduell. Er det den tynne, ekle, vinstinkende Bønne som er den smarteste, eller er det den selvskrytende Herr Rev?

Jeg har tenkt at det er mye av Roald Dahl selv i denne reven. Som Herr Rev var Roald Dahl en selvskrytende herremann. På bokmesse på Sjølyst bare ett år før han døde, satt han godt tilbakelent i skinnlenestolen sin, foran en fullstappet sal, og foreleste om genier. ”A genius, my friends, a genius is in no need of being pleasant.” Det verste er jo at han har rett. Salen ville jo først og fremst se ham, det gjorde ikke dem noe at han var arrogant.

Roald Dahl sitt forfatterskap er ei gullgruve, og i likhet med Herr Rev er ikke Roald Dahl gnien på de skattene han eier. Herr Rev graver seg opp i hønsehuset til herr Bred, kjempelageret til Bisk og den hemmelige vinkjelleren til Bønne, og han stjeler så mye han kan makte. Etterpå lager han fest for både rever, grevlinger, kaniner, muldvarper og røyskatter. Roald Dahl, som alle andre forfattere, stjeler de fortellingene han kan komme over, og så serverer han noe nytt og originalt til alle som vil forsyne seg. Det eneste han og Herr Rev forventer til gjengjeld er vår nesegruse beundring. Noe de selvsagt får.

Det var omtrent i vinkjelleren at broren min sovnet. De fleste barnevakter ville vel kanskje ha avsluttet da, og bedt meg om å sove også. Men Jack lot broren min ligge igjen der på kjellergulvet, mens han og jeg gikk videre til det store festmåltidet. Og når han leste sluttscenen, der de tre bøndene sitter med geværet i fanget og regnet i hatten, i evig ventende positur, da viste klokka 04.00.

Jeg var en lykkelig seksåring. Som fikk tre timer søvn den natta. Og jeg kan ennå nyte minnet om denne unntakstilstanden. Ordet ”barnevakt” vil aldri være det samme for meg, som det det er for ungene mine.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av omslaget. Boka fins i deres samling.



Skrevet av:
Kommentarer