Dahl, Roald: Georgs magiske medisin

KRUTTSTERKT BRYGG FOR FÆLE BESTEMØDRE

Av Ulf-Arvid Mejlænder, forfatter

Frydefull latter og måpende vantro. Jublende applaus og hvit skrekk. Les mer! Mer med det samme. Kan ikke stanse nå!

Sånn er det med Roald Dahls barnehistorier, som trollbinder både den lille som blir lest for, og den store som får holde boka og slå følge på reisen inn i de mest absurde universer. Sånn husker jeg lesestundene med mine egne barn, ofte med midlertidige avbrudd mens fortelleren, altså jeg, måtte komme til sans og samling etter et hikstende anfall.

Å forklare det geniale ender som regel i plattheter. Magi er en udefinerbar kvalitet. Men kanskje oppstår den fordi Roald Dahl skrøner så freidig og tilforlatelig at det umulige blir sannsynlig. Som i Georgs magiske medisin.

Georg er en gutt som bor på en gård sammen med moren, faren og bestemoren sin. Bestemor er et eldgammelt, gråsprengt, ondskapsfullt og infamt skrukkedyr som plager livet av Georg med mas og surmuling. Med den selvkomponerte medisinen planlegger han å kurere henne.

Han bruker det han finner på gården: Rensemidler, hårfjerningskrem, parafin, kanarifuglfrø, skosverte, gin, sennep, veterinærprodukter, motorolje og litt av hvert annet. Til sammen blir det en kruttsterk blanding som gjør at mennesker og dyr vokser til abnorme dimensjoner. Det ender selvfølgelig katastrofalt for bestemor, og vi fryder oss uten å skjemmes det spor over skjebnen som blir henne til del.

At han tør, tenker vi. Går det virkelig an? Kan man omtale gamle mennesker, lærere og overlærere, foreldre og andre autoritetspersoner så respektløst som Roald Dahl gjør i bøkene sine? For dette er også et varemerke: Han følger ikke skikk og bruk. Han forkaster den blinde ærbødigheten, gir full gass og sparer ikke på virkemidlene.

Han er den litt gærne onkelen man savner i pompøse familieselskaper, som sjokkerer og irriterer, som vi elsker og frykter på en og samme tid. I beskrivelsene av voksne bekrefter han noe barn ofte ser, men som de verken tør eller kan sette ord på: Forfengelighet, for eksempel. Selvopptatthet. Og dobbeltmoral.

Humoren er ofte svart hos Roald Dahl. Handlingen kan være både grotesk og voldelig, men i spenningsfeltet mellom det gode og det onde fornemmer vi varheten og varmen som fortsetter å berøre lenge etter at latteren har stilnet.

Som så mange andre av Roald Dahls barnebøker er også Georgs magiske medisin frodig illustrert av den prisbelønte kunstneren Quentin Blake. Oversettelsen er ved Tor Edvin Dahl, som i sine basketak med forfatterens burleske ordkunst klarer å få både denne og andre fortellinger til å blomstre med stor språklig fargeprakt på norsk også.

Nå er de små blitt store hjemme hos meg. Men Roald Dahl-bøkene står stadig i bokhylla, lett tilgjengelige når noen av oss føler trang til å gjenoppleve gamle lesegleder. Og det skjer rett som det er.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for bildet av bokas forside. Boka fins i deres samling.