Dahl, Roald: Heksene

FRYDEFULL REDSEL

Av Heine Bakkeid, forfatter

Roald Dahl er fortsatt bedre enn de fleste. Over dobbelt så god, og litt til. Det visste jeg allerede første gang jeg kom over en av bøkene hans da jeg var liten. Heksene. Det føltes som ei bok skrevet for sånne som meg. Av sånne som meg. De som ikke bare liker å høre koselige historier om koselige kosedyr som koser seg sammen med andre koselige ting i en koselig, nusselig verden der alt er … koselig. De som også liker å bli litt … redd.

Jeg ble redd. Ærlig og oppriktig. Livredd. Men ikke skremt, om du ser forskjellen. Nyhetene, når jeg satt oppe sammen med bestemor eller bestefar ut over leggetida, de skremte meg. Illustrert vitenskap, bilder som viste verden, hele solsystemet, den dagen da sola sluktes og lyset gikk ut for godt. Det skremte meg. Heksene gjorde meg redd. På en frydefull, helt besettende måte. Den varmet, selv når jeg kjente grøsset krype nedover ryggraden og inn under dyna sammen med meg etter at lyset var slukket og leggetida irreparabelt over meg og lillebroren min. Heksene fikk meg til å lese bøker på dagtid. I stua sammen med bestemor og bestefar mens lyset flommet inn gjennom vinduene og sola varmet utenfor. Som sagt; den gjorde meg redd.

En fantasiverden. Min verden. Jeg vokste opp på et bittelite sted med bare fem hus. Vinteren var lang og svart. Alt var faktisk svart om vinteren. Hele verden var svart. Fjellene bak oss med den mørke granskogen under, havet nedenfor og himmelen over. Ja, selv snøen var svart. Naboen hadde bondegård, fjøs med låve, naust og sommerfjøs. Om sommeren var de univers vi ungene kunne boltre oss i til vi ble henta hjem. Om vinteren ble de til skrekkelige fangehull og borger befestet med forferdelige monstre og blodtørstige uhyrer. Og så hadde du naustet nedenfor huset vårt, der de lagret lik i gamle dager før de ble rodd over til andre siden der kirkegården lå. Jeg får fortsatt gåsehud bare av å tenke på det naustet.

Roald Dahl føltes ekte. Like ekte som likene inne i det naustet der de ulte med vinden når vi lekte i fjæra ved siden av, eller under sommerfjøsen oppe i skogen så snart mørket kom. Eller nedi myrhullene oppe på fjellplatået når vi overnatta der oppe i telt sammen med pappa.

Jeg kjøpte for en tid tilbake Heksene til sønnen min, som er fem. Illustrasjonene skremte ham. Så mye at han sverget aldri, aldri, aldri å lese den boka. I hvert fall ikke før han var åtte. Illustrasjonene skremte meg også. Tror det var fordi de vakte minner. Om det naustet, sommerfjøsen, låven og de sorte myrhullene på fjellet. Herregud, jeg er snart 35 år gammel.

Kanskje er bøkene hans mest en hyllest til barnefantasien og den frydefulle redselen.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for bildet av bokas forside. Boka fins i deres samling.