Dans stille før stormen

DRAMATISK DANS PÅ DYPT VANN

Torvald Sunds nye roman holder seg så vidt flytende i et hav av dramatikk, fuglesymbolikk og lidenskapelig forelskelse

Moderne Romeo og Julie

Dans stille før stormen handler om livet, døden, havet og kjærligheten. Runar og Julie er kjærester og lidenskapelig forelsket i hverandre. Men forholdet settes på prøve når Julie bestemmer seg for å søke på The Royal Ballet School i London. Julie elsker å danse, Runar elsker å fiske. Og ballettskolen ligger i London, langt vekk fra fiskebankene hjemme. Havet, som for Julie er en grense hun må krysse for å komme seg videre i livet, er for Runar livet selv. Runar og Julies kjærlighet blir like umulig som den var for deres litterære forgjengere.

Ved romanens begynnelse drar de to ut til øygruppa Sklinna for å steke fisk og være sammen før Julie skal reise på opptaksprøve i London. Ved et uhell får Runar en stein over seg, og blir sittende fastklemt i fjæra. Julie må få tak i hjelp og hun må skynde seg før det blir flo; når vannet stiger vil Runar drukne hvis hun ikke når frem i tide. Romanen tar for seg noen dramatiske timer der de unge elskende, midt i et nådeløst hav, kjemper for livet og for hverandre.

Klaustrofobisk komponert

Romanen er bygget opp slik at vi vekselvis følger Runar i fjæra og Julie i båten på vei etter hjelp. Komposisjonen er streng, nesten klaustrofobisk. For hvert kapittel stiger vannet og Runar kjenner drukningsdøden nærme seg. Julie kjemper mot bølgene i den lille sjarken ute i havgapet. Dette er i og for seg et interessant grep, men det fungerer bare delvis. På sitt beste får denne formen frem hvordan Runar og Julie på ulikt vis takler og forholder seg til hvor skjørt livet er. Dessverre er ikke dette utnyttet godt nok. Både Runar og Julies refleksjoner og tilbakeblikk i de dramatiske timene mens vannet stiger, er for det meste beskrivelser av havet, fuglene og Julies dans, gjentatt til det irriterende. De minnes de samme hendelsene, følelsene, blikkene, luktene, igjen og igjen. Dermed oppstår et merkelig vakuum i teksten: Spenningen knyttet til om Runar vil overleve eller ikke, forsvinner i repeterende naturbeskrivelser, dansetrinn og bølgeskvulp. Det klaustrofobiske blir forutsigbart og intensiteten drukner.

Havsalte kyss

Som i flere av Sunds ungdomsromaner fungerer sansene styrende for fortellingen. Runar og Julies kjærlighet beskrives gjennom en særlig sanselig tiltrekning dem imellom. Flere steder i romanen er dette intimt og vakkert ivaretatt:

Ho sneik seg akterut, måtte inn i styrhuset til Runar, klemme seg inntil han, snuse på saltlukta i genseren hans, kjenne pusten av snus, lukt ho aldri kjente nokon annan stad. Det var slik ei ekte lukt i alt dette: sjø og salt, tang og spekesild. Da ho entra styrhuset, blanda Runar si lukt seg med eimen av motor og olje. Han og sjarken vart eitt. (s. 8)

Men utover i romanen, når Runar tenker på Julie og omvendt, kjemper språket derimot med å holde seg flytende. Altfor mange steder slites hav- og fuglemetaforer nesten i stykker. Julie blir en svane når hun danser det ene øyeblikket, en skarv det neste. Hun skal komme flyvende og redde Runar, som en havørn. Runar er smidig som en laks, med en lundefugls tålmodighet. Alle kyss er havsalte, tårene likeså.

Likevel, i romanens mest dramatiske høydepunkt, når Runar tror han skal dø og er sikker på at Julie har sviktet ham, viser Sund styrke og formidler det intense og voldsomme med imponerende språklig perfeksjon. Hele kapittel 19 er drivende godt skrevet, og favner det forferdelige øyeblikket der kroppen er i ferd med å gi opp kampen mot naturkreftene. Ironisk nok oppsummerer og presiserer kapittel 19 alt det romanens øvrige kapitler strever med å få i havn. Dermed blir det i romanens beste øyeblikk tydelig hvordan resten av romanen nesten drukner i forsøket.

Det er dristig å skrive en ungdomsroman om havet, døden og kjærligheten. Sund gir ikke svar på de store spørsmålene, men skildrer unge mennesker som strever under ekstreme forhold. Fremtidsplaner og drømmer settes i perspektiv når det handler om å overleve. Men kjærligheten til dansen, til havet og til hverandre holder seg sterk hos Runar og Julie. Romanen formidler et ydmykt og allmenngyldig overlevelsesinstinkt i møte med voldsomme naturkrefter. Er man forberedt på å svelge en del vann, får man øyeblikk av språklig driv og intens livsglede igjen – en nødvendig livbøye for enhver roman som er ute på litt for dypt vann.