Tittel: Darlah – 172 timer på månen
Tekst: Johan Harstad
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2008
Antall sider: 377

ISBN: 978-82-02-28761-0

Darlah – 172 timer på månen

FORRYKENDE MÅNEGRØSS

Johan Harstad avleverer et litterært blinkskudd – Brageprisen er vel fortjent!

I 1969 forlot Buzz Aldrin støvlene sine i månestøvet. Johan Harstad har ikke forlatt Buzz Aldrin. I Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet? var den gamle astronauten et symbolsk ledemotiv for romanens ellers ganske jordnære handling. Når Harstad nå gir seg ungdomslitteraturen i vold, blir bokstavelig talt bakkekontakten borte: Vi reiser til månen.

Unge astronauter
Der har ingen vært siden 1974. Nå er året 2012, og NASA planlegger ny ekspedisjon. Hva formålet er virker uklart, men én ting er sikkert: NASA mangler penger og anseelse. Derfor følgende pr-stunt: En global loddtrekning utlyses – tre heldige (?) tenåringer kan vinne tur til månebasen Darlah. Vinnerne blir Mia fra Våland, Antoine fra Paris, og Midori fra Tokyo, alle med ulike motiver for å ville reise. Midori vil bort, bort, bort fra Japan, Antoine håper å drukne kjærlighetssorgen i verdensrommet, mens Mia langt på vei er pushet av foreldrene. Helst vil hun bli hjemme med bandet, Rouge Squadron.

Noe er galt
Etter intensiv trening i Florida skytes tre ungdommer og fem voksne astronauter opp. Turen er i gang – og det samme er en stadig akselererende uhygge. Tekniske vansker oppstår, og mannskapet begynner å skjønne at verre ting venter. NASAs lange fravær fra månen er ikke grunnløst! Leserne har lenge skjønt at noe er galt. Alt tidlig i boken møter vi en senil pensjonert astronaut som brått har blitt klar i toppen av skrekk over NASA-reportasjen på tv. Hva er det han husker? Utvilsomt noe som kan forklare hvorfor en etter en av Darlah-besetningen nå forsvinner.

Science horror
Science fiction glir over i science horror, med et ubehagelig nedtonet fiksjonsaspekt. Boken er gjennomillustrert med fotomanipulerte universbilder, plantegninger av romskip og månebaser, tall, kolonner og kart. Som den saftigste Discovery-dokumentar er den spekket med realistiske referanser og konspirasjonsteorier – Area 51 er kun ett av mange mysteriestikkord. Popkulturelle, science fiction-nerdete 70- og 80-tallsreferanser vrimler – her er det mye å kjenne seg igjen i for Harstads jevnaldrende og likesinnede, men han skriver på ingen måte over hodet eller forbi dagens ungdom. Den skumle handlingen er nok til å huke hvem som helst, også dem som vil ha sin dose romantikk og jordnær familierealisme. Foreldre er teite også i 2012, og ungdomsflørting er tidløs.

Glimrende språk, litt seig start
Språket vil derimot alltid være i endring, og det er derfor en fordel at Harstad unngår klønete oppdiktet fremtidsslang. I stedet skriver han glassklart og direkte, rikt og variert, uten snublesteiner. Det er deilig å lene seg tilbake og stole på forfatterens tekstlige manøvreringssans! God komposisjonssans har han også, men må nok sies å ha prestert bedre i tidligere bøker. Det tar vel lang tid før Darlah riktig er i gang. Kursen settes ikke mot rommet før vi er halvveis i boken, etter mye frem og tilbake med tenåringssorger, grubling og forberedelser i deltakernes respektive land. Mye har liten betydning for den videre handlingen. Kunne vi ikke fått høre mer om opptreningen i Florida? I det minste kunne nervepirringen vært sterkere betont tidligere, for når romferden er i gang akselererer skrekkdramaet så hurtig at vi nesten ikke får tenkt oss om før ferden er over. Uhyggen tar dog ikke slutt. Vi snakker ikke ”safe landing” her…

Bragepris-vinner som vil favne bredt
Romanen er tvers igjennom underholdende, så seig start er ikke noe stort problem. Det skal godt gjøres å trekke på skuldrene av denne gysereren, som trolig vil favne både vante og uvante lesere. Dermed treffer nyslåtte Bragepris-vinner Johan Harstad blink i prosjektet som boken er en del av. I forbindelse med Stavangers kulturbyår ble den ble bestilt for gratisutdeling til alle Rogalands 9.-klassinger. Heldiggriser! Og heldige er alle som ennå har spenningen til gode: Hvorfor har det egentlig ikke vært noen på månen siden 1974? Den som leser får se!



Skrevet av:
Kommentarer