De dødes hus – Dr. Schnabels krønike II

GALSKAP OG ONDSKAP

Heine T. Bakkeid skriver seg stadig bedre, og bind to i historien om vampyrjegeren Vlad von Schnabel utmerker seg som en av årets sterkeste ungdomsromaner.

Å bekjempe ondskap er ikke gjort i en håndvending. Historier om slike kamper har det dermed gjerne med å strekke seg utover mer enn én bok. Heine T. Bakkeids Dr Schnabels krønike er en planlagt trilogi.

I første bind, Vampyrjegeren, møtte vi Vlad, som mistet familien sin til pesten og vokste opp hos sin onkel, Arad. Han forsvant mens Vlad ennå bare var en lærling, og altfor tidlig måtte gutten ta over onkelens praksis som lege og vampyrjeger. Vlad mistenker at vampyrer har med forsvinningen å gjøre, og i De dødes hus følger vi ham videre i jakten på onkelen.

Vampyrisme
Vlad er blitt en velrennomert lege, og praktiserer under navnet von Schnabel. Når han nå reiser til England for å følge et spor etter onkelen, blir han hyret inn av en dommer som har mistet datteren, Lizzie. Hun har rømt fra galehuset Bedlam. Det sies at hun drikker sitt eget blod. For Vlads peker alt mot vampyrisme.

Vlad begynner å etterforske Bedlam, noe bestyrerne misliker. Pasientbehandlingen byr Vlad imot, og han er ikke i tvil om at det foregår kriminelle, overnaturlige ting der. Situasjonen tilspisser seg når ansatte blir funnet drept. En ung mann som er kjæreste med en av pasientene, blir henrettet for mordene. Urettmessig, forstår Vlad.

Dyster
Som tittelen tilsier, er dette en beksvart bok. Det er så få lysglimt at selv rolige partier, som når Vlad spiser middag hjemme sammen med en venn, er skyggelagt av uhygge. Vlad har sjelden hatt pauser fra smerte, og det preger leseopplevelsen. Man slapper aldri av – alt som virker tilforlatelig kan når som helst vrenges. Det er betegnende at skurken Vlad tror han har å gjøre med, går under navnet Dr. Smiley. Det finnes lite ekte glede i boken.

Vlad selv er imidlertid fortsatt et edelt menneske. Han dreper vampyrer, dissekerer lik og er vitne til hengninger, men avstumpet blir han ikke. Han makter å holde hodet kaldt selv i de grusomste situasjoner, men rettferdighetssansen sover aldri. Folk frykter ham på grunn av hans ry som vampyrjeger, men leseren kan se en ung mann som er alene i verden og vil det gode. Håpløsheten ligger likevel tungt over boken – dette er ikke en historie å bli munter av.

Kunnskapsrik og grotesk
Bakkeid har gjort omfattende research i arbeidet med boken. I kildelisten nevnes litteratur om Bedlam, henrettelsesmetoder, mentale lidelser fra 1700-tallet og frem til i dag, hverdagsliv i London, og til og med kvegdrift. En bok som har satt sitt klare preg på boken, er Espen Stuelands Gjennom kjøttet, et verk om disseksjonens historie. Slik skildres en obduksjon:

«Til slutt hadde jeg løsnet alle festene og gjentok så prosedyren i bekkenet slik at alle innvollene, fra tungen og mandlene i den ene enden til tarmene og underlivet i den andre, var kappet av. Etterpå løftet jeg denne dissende massen ut av bukhulen og la den forsiktig i fotenden av kisten …»

Henrettelsesmetoder skildres også i detalj:

«… offeret forvandles til en skrikende dukke av rått, slimete og formløst kjøtt blandet med beinsplinter der armer og bein stikker og vrir seg til alle kanter lik tentaklene på et sjømonster.»

Det er imidlertid ikke først og fremst slike detaljer som gjør boken til tøff lesning. Det som gjør sterkest inntrykk er skildringene av galehuset. Dette sier en galehuslege:

«– Vi holder de fleste her oppe i reimer. Det er kun etter årelating, hydroterapi eller rett etter at de har fått sine medisiner at de er rolige nok til å kunne bevege seg på egen hånd ute i galleriene.»

Alvor
Den historiske rotfestingen skaper et alvor i leseren som en alminnelig grøsser ikke nødvendigvis maner til. De dødes hus fråtser ikke spekulativt i det gruoppvekkende, men formidler saklig historiekunnskap som skaper ettertanke. Som uhelbredelig Bedlam-pasient var man nærmest levende død. Vampyrparallellen er dermed passende.

De dødes hus er alvorligere enn Vampyrjegeren. Den største trusselen er ikke lenger de udødes blodtørst, det er menneskenes handel i galskap. I første bind var pesten en grufull trussel, men sykdom er «upersonlig». Mishandling av mennesker er ondskap.

Vampyrjegeren hadde tidvis en humoristisk tone, mye takket være to snakkende smådyr, en vampyrkanin og en vampyrflaggermus. Flaggermusen «Batty» dukker opp også i årets bok, men er svært lite til stede. En klar fordel, for slike disneyfiserte raringer passer overhodet ikke inn i en historie som ellers er så stilsikker. Von Schnabels krønike er dessuten et verk som retter seg mot stadig eldre lesere. Og hadde det ikke vært for vampyrdyrene samt det usedvanlig heslige og grelle omslaget, kunne De dødes hus like gjerne vært utgitt for voksne.

I likhet med mye fantasy er det ofte noe aldersløst ved skrekklitteratur. Særlig den som henter inspirasjon fra eldre tradisjoner. De dødes hus bringer meg i tanker om 1800-tallsforfatteren Wilkie Collins, både på grunn av bruken av jeg-person, helteskikkelsen i seg selv, detaljorienteringen og galskapsmotivene. Har man lest The Woman in White, vil det være lett å se fellestrekk.

Velformulert
I forrige bok brukte Bakkeid et svært dramatisk ladet språk.. Han kjørte på med utmalende bekrivelser av frykt og sorg og lidelser. Nå er han heldigvis mer neddempet, han viser frem snarere enn å insistere. Han har rett og slett skrevet seg mye bedre siden sist, og utmerker seg nå som en usedvanlig velformulert forfatter. Fortsetter utviklingen slik, er det virkelig grunn til å vente utålmodig på siste og tredje bind i serien.