De fire store I og II

Tekst: Øystein Runde
Tegninger: Geir Moen
De fire store I
164 sider
ISBN: 978-82-05-37670-0
Gyldendal 2007

Tekst: Øystein Runde
Tegninger: Geir Moen
De fire store II
164 sider
ISBN: 978-82-02-32260-1
Cappelen Damm 2010

LÆRD ULTRAVOLD

Av Ola A. Hegdal

De fire store er en oppvisning i galskap, sjarm og talent og da er det lett å tilgi serieskaperne at ikke alt er like glattpolert.

Anmeldt av Ola A. Hegdal

Sentimentalt overmot

Med fare for å virke blærete får «De fire store» av Runde/Moen meg til å tenke på Friedrich Schiller, mannen som lanserte skillet mellom det naive og det sentimentale i kunsten. Den naive kunstneren er i følge Schiller den som prøver på å nå et oppnåelig mål og lykkes. Den sentimentale er den som setter seg et mål som per definisjon er uoppnåelig og derfor må mislykkes, men som, på det beste, mislykkes på et spektakulært, uforglemmelig vis.
For å oversette denne motsetningen til metaforen om hvor man legger lista, tilsvarer det skillet mellom å legge lista litt under ens personlige rekord, og gå over, kontra å legge lista på uendelig – og rive.

Vi har etter hvert fått ganske mange norske tegneserier som ikke prøver på så fryktelig mye, og som lykkes godt med det. Godt er det da at vi også har serier som Rundes og Moens De fire store, en serie som er like sinnssvakt lærd og ambisiøs som den er brutal, barnslig og tullete, og selv disse bøkene ikke er uten plett og lyte er de likevel overflødighetshorn av rått talent som det egentlig bare er å gi seg over for.

Originalt attenhundretall
«De fire store» foregår i et temmelig spesielt univers, et norsk attenhundretall som er temmelig forskjellig fra det vi har lært om på skolen. I dette parallelle universet har teknologien hatt en rivende utvikling, noe som har ført til at f eks roboter og avanserte maskiner har blitt utbredt, dog i en noe alderdommelig design, omtrent som om Jules Vernes historier skulle ha blitt realitet samtidig med at de ble skrevet.

Norge er blitt styrtrikt på grunn av platinautvinning, en rikdom som riktignok kom som resultat av den foregående krigen mot trollene i fjellheimen, som nærmest bar preg av etnisk rensing.
Vi er fortsatt i union med Sverige, men det er allerede etablert en norsk undergrunnsregjering, lokalisert – naturligvis – under Stortinget, med Hulda Garborg som sjef. Hennes fremste våpendragere er De fire store. I tillegg til å være landets største forfattere, så frilanser Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som hemmelige agenter og kampsporteksperter. Når man knegger høyt av Henrik Ibsen som kung-fu-ekspert er det ikke bare fordi det er så rart, men fordi det nesten passer litt for godt.

Mot disse litterære heltene står en annen forfatter, kjent for alle med en viss interesse for krim og tegneserier. Øvre Richter Frich var i virkeligheten skribenten bak den uhyre populære og høyrevridde romanserien om Dr. Jonas Fjeld, «den blonde, norske kjempe». I Runde/Moens univers har Frich blitt til ondskapen personlig, en slags maskin-fascist av uhyrlige proporsjoner. Igjen, fritt etter virkeligheten, men ikke totalt frikoblet fra den.

Andre figurer fra datidens åndsliv, som Strindberg, Obstfelder, Jæger og Krogh stikker innom på gjestevisitter. Manusforfatter Øystein Runde har åpenbart lest imponerende mengder med litteratur fra perioden og siterer underveis friskt fra aviser, brev og romaner. I et etterord snakker han oss igjennom serien og viser hvor forelegget er hentet fra, et fint bonusspor for alle kontrollfriker som både har sansen for miksen av fakta og fiksjon, og samtidig liker å holde styr på hva som er hva.

Stigning i streken
I bind 1 får vi presentert dette komplekse universet, noe som tar en del tid. Dette blir også manusforfatter Rundes anledning til å briljere med velskrevet og oppfinnsomt plot det ikke er mange her til lands som kunne ha matchet. Tegneren Geir Moen er her litt mer variabel, fra det ordinære til det suverene. Han tegner i en heller brutal svart-hvitt stil, med spor av forbilder som Frank Miller og Mike Mignola, og trives aller best når han kan tegne bevæpnete robot-zombier og lignende. I begynnelsen av bind 1 ser det ut til å ha gått vel fort, og enkelte av sidene ser ut som de kunne ha stått på trykk i en litt over middels bra fanzine. Men tegningene tar seg merkbart opp utover i boken, noe som gir gode løfter for bind 2.

Og løftene blir innfridd til gangs. Bind 2 er på mange måter en reprise av bind 1, med et nytt oppgjør mellom maskinfascisten Frich og De fire stores kontante humanisme. Her er det mindre snakk, universet er allerede godt etablert, og det blir derfor mer plass til det visuelle.
Det hele ender i et gigantisk og ytterst voldelig slagscene, der Moen virkelig får boltre seg. Riktignok går det over stokk og stein, og det er ikke alle poengene som er like lette å få med seg. Men du hildrande du, så mange tøffe tegninger!

Steamprog
Denne sjangeren kalt normalt steampunk, altså en mer bevisst alderdommelig variant av cyberpunk. Personlig synes jeg «steamprog» hadde vært mer passende. «Prog» hadde vist til det progressive, altså science-fiction-elementet, i motsetning til «steam» som peker tilbake til dampmaskinenes tidsalder.

Det er også noe i de voldsomme ambisjonene, og blandingen av høyt og lavt, av lærde avhandlinger og gutteromsfantasier, som minner mer om progrocken enn om punken. De storslagne og langtrukne slagscenene mot slutten tilsvarer de mest forvrengte finalene på de mest seiglivete proglåtene, som nekter å ebbe ut og dø.

Sentimental, super: «De fire store» er tegneserienes svar på Motorpsycho. Vi ser frem til fortsettelsen.

Som ren brukerveiledning: Dette er ikke en barneserie. En del av den mer groteske ultravolden er trolig i drøyeste laget for yngre tenåringer også.