De fortapte barns frelser

DAGBOKROMAN I BLOGGFORKLEDNING

Om den ikke egentlig er så formelt nyskapende, er De fortapte barns frelser likevel både interessant og medrivende, og kanskje er det rett og slett en viktig bok.

Kanskje kommer en og annen leser fortsatt til å snuble over De fortapte barns frelser og tro at det faktisk er en død ung jente som skjuler seg bak pseudonymet Ihpil (gjenferd). Men da jeg ble presentert for boken for noen uker siden, var det for lengst avslørt at den er skrevet av den ikke fullt så purunge og høyst levende forfatteren Sigbjørn Skåden, som formelt sett bare står oppført som oversetter og redaktør. Og det gjør naturligvis noe med måten jeg leser den på. I en viss forstand blir det to ulike bøker, avhengig av hvorvidt leseren lures til å tro at det dreier seg om gjengivelsen av en «autentisk» blogg, eller om man vet, eller eventuelt gjennomskuer, at det er fiksjon det dreier seg om. Når spillet først er avslørt, er det imidlertid umulig å vende tilbake til en uinformert lesning. Jeg vet én gang for alle at denne baksideteksten bare er litteratur:

17. desember 2007 ble ei 19 år

gammel samejente funnet druknet

i Tromsø havn. På internett etterlot

jenta en blogg som hun skrev på det

siste halvåret hun levde. I bloggen

kaller hun seg Ihpil.

Dette er Ihpils blogg.

Tekstene i De fortapte barns frelser er en oversettelse av den samiske originalen, Láhppon mánáid bestejeaddji, en bok som altså hevdes å bestå av en nittenårig samisk studentjentes blogg fra den siste høsten hun levde; en direkte formidling av de virkelige opplevelsene, følelsene, tankene og diktene til en reell person som nå virkelig er død, utgitt «etter foreldrenes ønske». Forskjellen i lesemåte har naturligvis med forskjellen mellom dokumentert virkelighet og fiksjon å gjøre, forskjellen på vitnesbyrd og diktning. Det er en vesentlig forskjell, i den forstand at vitnesbyrdet har en verdi som først og fremst er definert av vitnets status som sannhetsgarantist, mens verdien av diktning jo i langt større grad er bestemt av hvordan historien fortelles, og dermed også i større grad kan kritiseres. Er man noenlunde empatisk anlagt, møter man ikke et menneske som forteller om noe selvopplevd med kritikk av fremstillingen; man hører etter, føler med, responderer på innholdet. Men når vitnemålet antar en litterær form, blir naturligvis en ren empatisk lesning umulig, noe som tidvis kan sette kritikeren i en litt ubehagelig situasjon.

Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg her godt ha kommet til å sørge over tapet av et ungt litterært talent, slik en anmelder i Nuorat, tidningen för samisk ungdom gjorde, i en anmeldelse med overskriften «Synd att det är Ihpils sista bok». Jeg kunne kanskje også ha kommet i skade for å ønske meg at boken hadde vært utgitt i jentas egentlige navn, fordi bruken av pseudonym her kan oppfattes som et signal – fra «foreldrene» og forlaget – om at det å være åpent lesbisk, som Ihpil, er noe skamfullt som må foregå under falskt navn. Det er for så vidt en kritikk som er gyldig nok fortsatt, i den utstrekning boken når lesere som ikke er klar over at Ihpil er en litterær persona.

Men slike reaksjoner bortfaller naturligvis i det øyeblikket det blir klart at det er Sigbjørn Skåden som står bak Ihpil, og at den unge bloggerjenta aldri har eksistert andre steder enn i hans hode (og i enkelte leseres hoder). Nå er det «bare» skjønnlitteratur, selv om det Tromsø anno 2007 som Ihpil beveger seg i er virkelig nok, med konkrete referanser til reelle steder og hendelser – Ihpil besøker flere navngitte kaféer og utesteder, skriver at hun skal på en litteraturfestival som må være Ordkalotten (hvor Skåden det året var blant deltakerne), deltar på nedleggelsesmøtet i den samiske ungdomsforeningen Davvi Nuorra, er med på homofestivalen Homsø og så videre. I den grad noen i Tromsø på det tidspunktet fulgte Ihpils blogg, må det ha vært nok av muligheter for å bli lurt til å prøve å finne ut hvem jenta bak pseudonymet kunne være.

Som skjønnlitteratur betraktet går boken om Ihpil rett inn i en godt etablert genre innenfor ungdomslitteraturen. Dagboksaktige nedtegnelser om ensomhet, desperasjon, depresjon, kjærlighet, lengsler og forestillinger om fremtiden er ikke akkurat noe nytt. Heller ikke måten det er skrevet på virker egentlig fornyende, for selv om boken opprinnelig ble publisert som en rekke enkeltstående bloggposter, er ikke Ihpils blogg (lenke: ihpil.blogspot.com) spesielt «bloggaktig». De enkelte postene virker i relativt liten grad impulspregede, historien som fortelles virker kontrollert og redigert, det er ingen bilder, ingen lenker, relativt liten grad av interaktivitet med bloggens lesere (og ingen kommentarer er gjengitt i boken) – i det hele tatt er det lite som tyder på at tekstene primært er skrevet med tanke på blogging. Det virker snarere som en ganske tradisjonell dagbokroman. Språket
svinger fra det muntlig hverdagslige til det høystemt poetiske, men det ligger en nokså tydelig romanstruktur i bunnen, og ikke minst med de gjennomførte litterære referansene, til Murakamis «Nakata»-skikkelse, og J. D. Salingers The catcher in the rye, er
det ikke tvil om at disse tekstene er skrevet ut fra en litterær
ambisjon.

Om den ikke egentlig er så formelt nyskapende, er De fortapte barns frelser likevel både interessant og medrivende, og kanskje er det rett og slett en viktig bok. Det er vissnok den første boken på samisk som beskriver homoseksualitet, noe som i seg selv gjør den til en begivenhet, ikke minst sett i lys av at det i en Fafo-rapport fra 2009 ble konkludert med at det er vanskeligere å stå frem som homofil i samiske miljøer enn i norske. Skåden behandler homofilitemaet med naturlig åpenhet, men selv om Ihpil fremstår som trygg på sin egen seksualitet, går det på et tidspunkt opp for henne at hun i praksis har vært «i skapet», til tross for at hun aldri skjulte legningen sin, ettersom hun heller ikke ga noe aktivt uttrykk for den. Det er flyttingen til Tromsø, hvor hun møter andre homofile, som blir forløsende for henne.

Sympatisk nok utstyrer Skåden Ihpil med et sterkt og eksplisitt fysisk begjær, men det er i de nærgående seksuelle skildringene at jeg blir mest skeptisk til boken. Særlig er det en scene hvor Ihpil blir så seksuelt opphisset av å smugkikke på den vakre kvinnelige medstudenten «Poshy» at hun må flykte ut på toalettet, som jeg tenker at like gjerne kan minne om en mannlig overføringsfantasi:

Der dro jeg buksene kjapt ned, skilte beina og slik stående lent opp mot vasken rakk jeg knapt å få en finger inn før verdens største orgasme skyllet over meg, beina sviktet og jeg gled ned på gulvet, hvor jeg ble liggende og puste, med fingrene inne i meg selv, mens jeg red orgasmen Gud vet hvor lenge.

Akkurat her blir det litt forstyrrende for meg at det ikke er en kvinne som skriver. Men bortsett fra dette, virker fremstillingen av Ihpil, som ung og ensom student på en nytt sted, med sine voldsomme svingninger i selvtillit og humør, både troverdig og gjenkjennelig.

Om Ihpils dødsfall er et uhell eller selvmord, er umulig å avgjøre ut fra teksten. Det er ingenting i det siste blogginnlegget, publisert dødsdagen, som tyder på at det er å forstå som et selvmordsbrev. På de siste sidene gir hun uttrykk for å være svært lykkelig, «frelst», at verden har blitt «et værende sted». Men samtidig kan et dikt, publisert på bloggen allerede den 9. november, tolkes som et forvarsel og antyde planlegging, for hvorfor skulle hun ellers nevne nettopp dødsdatoen sin her?

Og i døden villredes jeg: / holder jeg kniven, eller er det / en annen? (…) Det er 17. desember, / og etterpå er det / stillhet.

Ideelt sett – det er i alle fall en vakker tanke – kan Ihpil, til tross for at hun er fiktiv, og til tross for at hun som litterær figur muligens ender opp med å ta sitt eget liv, fungere slik hun ønsker, som en støtte for unge ensomme sjeler, som «den som redder verdens fortapte barn før de faller i havet». Kanskje vil denne boken også kunne være med på å bane vei for en virkelig Ihpil i samisk litteratur? Men i første omgang er altså Sigbjørn Skåden her, og alt tyder på at det er grunn til å vente mer fra denne forfatteren som i 2007 presterte å bli nominert til Nordisk Råds litteraturpris for en debutbok, prosadiktet Skuovvadeddjiid gonagas.

Les også Guri Fjeldbergs artikkel «Lurt av kunstprosjekt» om forfatteren Sigbjørn Skådens bruk av pseudonym.