De skumle sangene
Kom skal vi synge
Margrethe Munthe
Odd W. Surén
Cappelen
1905
Jeg begynte tidlig å lese, men av barnebøkene jeg leste da jeg var liten, var det få som gjorde virkelig varige inntrykk. Det var likevel én barnebok som hadde en sterk virkning på meg, og som jeg med tiden lærte å like på nye måter, og det var Margrethe Munthes sangbok Kom skal vi synge.
Den var der fra før jeg kunne lese, jeg kjente den på utseendet, og fikk ofte min mor til å synge fra den, mens jeg så på bildene med undring, men også med glede, og noen ganger med gru. Jeg sympatiserte sterkt med de stakkars barna på Blokksberg, slik de var tegnet av Olav Engebrigtsen til sangen «Griner du?» Jeg lurte på om barna måtte være der for alltid. I min barneverden fantes det jo situasjoner hvor gråt måtte formodes å være legitimt, men Munthe åpnet ikke for slike muligheter. Hun skrev ganske enkelt «Nei, jeg skal si deg at ingen liker / de stygge barna som går og skriker.» Blokksberg var for meg en realitet og en trussel.
Det går ofte barna ille i Margrethe Munthes sanger, og jeg oppfattet nok dette som faktiske historier om til dels grufulle tildragelser. Jeg undret meg over hva det betød at vesle Kaja og vesle Maja «rev seg itu» da de klatret over skigarden, men jeg hadde en uklar forestilling om at det skjedde dem noe fryktelig. I sangen «Bare se, men ikke røre» var det ikke stort å gruble over, for Munthe pakket ikke budskapet i bomull, akkurat: «Da de Ole fant, under bordets kant, så de blodet rant.»
Senere har jeg lest og sunget disse sangene som ufrivillig komikk, og de er i bevisstheten min stadig. I et privat prosjekt jeg har hatt gående noen år, og sender til venner og bekjente, Juletull (ikke boken ved samme navn), har jeg diktet opp en grusom sangdikter ved navn Margrethe Multe, og inspirert av det faktiske forbildet har jeg latt henne skrive strofer som denne:
«Andreas stjal en kringle. / Og tenk, han måtte dingle! / Ja, i bøddelrepet kringletyven hang / medens barna sprang / omkring ham, og de sang: / Dingelingelingelingelangelangelang!»
Mens Margrethe Munthe i dag i enkelte av sangene framstår som streng på grensen til det morbide, var det neppe mange i hennes samtid som hevet øyenbrynene over dikterens moralisme. Og når mange av Margrethe Munthes sanger har overlevd og enkelte verselinjer til og med har blitt til stående uttrykk i språket (Sladrehank skal selv ha bank), har tekstene hennes åpenbart også inspirerende og sjarmerende kvaliteter. Kom skal vi synge ble første gang utgitt i 1905, og for den ferske selvstendige nasjonen Norge ble dette bokverket en viktig kulturbærer. Margrethe Munthe bidro til sunn nasjonal identitetsbevissthet idet mange av sangene hennes framhevet positive verdier i norsk tradisjon og natur. Derfor tenker jeg på henne blant annet hver gang jeg tar meg en skitur om vinteren, nynnende på «Jeg snører min sekk». Selv om den ikke står i Kom skal vi synge, i hvert fall ikke i den istykkerleste utgaven jeg har.
Odd W. Surén er forfatter og sender stafettpinnen videre til forfatter Tyra Tronstad.
