Tittel: Myggen
Tekst: Bjørn Ingvaldsen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2021
Antall sider: 96

De små tingene

Myggen fremstår som et filosofisk prosjekt med et interessant utgangspunkt, men ender dessverre opp med å bli både gjentagende og ufokusert.

Dagen før denne boken lå i postkassen, hadde jeg en samtale med datteren min om hva tid er. Tid er temmelig abstrakt, og det er vanskelig å gi noe klart svar. Er tiden noe fast, som kan måles, eller oppleves den subjektivt, og varier fra situasjon til situasjon? En ting var datteren min veldig opptatt av: Det er umulig å reise i tid. Tiden som har vært, er på sett og vis brukt opp, og det som har skjedd, kan vi ikke endre på. Det er heller ikke mulig å reise frem i tid. Det er så mange tilfeldigheter og rekker av hendelser som skaper historien, så fremtiden kan ikke forutsies.

Store og små sammenhenger

Da jeg begynte å lese Myggen, følte jeg vår lille samtale var en forberedelse på det boken tematiserer. Bjørn Ingvaldsen tar nemlig opp flere filosofiske og historiske spørsmål om tid og årsakssammenhenger. For å diskutere dette tar han i bruk den filosofiske samtalen, og lar hovedpersonen Adam reise i tid, i et forsøk på å forklare de store og små sammenhengene.

Det hele starter med en mygg, som tittelen indikerer. Eller gjør det egentlig det? Innledningsvis lister Adam opp en rekke ting som kan ha utløst det som skjer. Storesøster har fått seg kjæreste, det er fint vær, pappa har fått nye joggesko, det har vært strømbrudd, farmor har bursdag. Alle disse enkeltstående hendelsene, og flere, gjør at Adam havner bak en busk på vei til bensinstasjonen for å kjøpe is. Han ligger der og gjemmer seg for farmors dustete nabo, ett år yngre Conrad Nilsen. En mygg prøver å stikke ham mellom to sammenteipete brukne fingre. For å unngå et irriterende myggestikk som det vil være umulig å klø på, moser han myggen flat. I samme sekund dukker en underlig, grå liten skapning opp. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva det er, men den minner Adam om en figur moren hans setter frem til jul: en fjøsnisse laget av plast. Skapningen presenterer seg som Aetas, og beskylder Adam for å ha drept myggen hans. Og med det starter reisen.

Tidsregissør

Aetas viser seg å være en tidsregissør. Han må sørge for at alt skjer på riktig sted og på riktig tidspunkt. Han kan ikke endre på det som har skjedd, men kan sørge for at det tilfeldige får hjelp, når det er nødvendig. Og akkurat nå er det et slikt tilfelle. Adam drepte en mygg som kunne ha stukket Conrad. Hvis så hadde skjedd, ville stikket medført en rekke av komiske hendelser som resulterte i en blanding av is, måkebæsj og blod, og deretter utviklingen av en vaksine mot kreft. Ved å stoppe tiden akkurat da, ønsker Aetas å vise Adam hvordan de små tingene har en mye større betydning for verden og menneskene enn det vi er klar over. Og kanskje skaden Adam har gjort, er mulig å korrigere.

En lang samtale

Boken fremstår som en lang, filosofisk samtale der Aetas virker som mentor og katalysator for å vekke nysgjerrighet og undring hos Adam. Aetas kan ikke bare stoppe tiden, han kan også reise både bakover og fremover. Han tar med Adam på en tidsreise der de observerer scener fra fortiden og fremtiden, snakker om det de ser, og hvilken betydning hendelsene har. Som da en jente kaster en pinne til hunden sin inne, velter et melkespann, og jages ut av huset. Hunden løper ut foran en hestekjerre. Hesten bråstopper. Mannen på kjerra, som sov, våkner, og vifter bort en mygg som ville stikke ham. Myggen flyr videre til neste offer, en kone. Hun ber mannen lukke vinduet for insekter. Det forhindrer en edderkopp i å krype inn og opp i ektesengene. Mannen, som er hysterisk redd edderkopper, ville da nektet å sove der. Rekkene av hendelser gjør at de unngår edderkopp i sengen, sover sammen, og den natten unnfanges Hitler.

Alt henger sammen

Underveis ønsker Adam av og til å gripe inn og endre på det som skjer, for å unngå de største krisene, som andre verdenskrig. Det er umulig. De er bare tilskuere, og kan ikke virke inn på det de ser. Det viser seg også at det kunne fått alvorlige konsekvenser for Adam. Andre verdenskrig er grunnen til at hans oldeforeldre møtte hverandre. Hadde det ikke vært for den, ville ikke Adam blitt født.

Flere slike små scener fra ulike tidsperioder og verdensdeler kommer på løpende bånd. Alle er i stor grad knyttet opp mot Adam og hans eksistens. Boken innbyr til interessante tankerekker om hvor tilfeldig det er at verden ser ut som den gjør i dag. Det kan være gøy og litt skremmende å skjønne hvor liten innflytelse vi har på det som skjer, samtidig som vi spiller en rolle, og at alt henger sammen med alt. Men, som Adam utrykker i løpet av samtalen, så kan det blitt litt for mye av det gode. For ja, vi har skjønt poenget nå.

Utmattende gjentagelser

I starten blir det mye gjentagelser, og samme poeng blir forklart med ulik vri. Kanskje Ingvaldsen har gjort det med hensikt, men for meg blir det som å stå og trampe på samme sted i evigheter. Jeg vil videre, og blir som Adam, litt irritert. Etter hvert blir det svimlende mye å forholde seg til. Det er ikke alle reiser de gjør, og scenarier de er vitner til, jeg klarer å sette i sammenheng. For etter å ha levd seg inn i at tiden er noe som brukes opp, og man ikke kan endre hendelser som har skjedd, så handler det også om at vi alle er etterkommere etter noen få mennesker på jorda. Det er en historie som til slutt gaper over for mye, og jeg mister fokus.

God dialog

Historien drives fremover av dialogen mellom Aetas og Adam. Adam undrer og tviler, Aetas forteller og belærer. Dynamikken mellom de to er god, og begge karakterene er tydelige og troverdige.  Språket er lekent og presist, og det er mye humor i fortellingen. Det mer seriøse, underliggende ønske om en innføring i verdens tilfeldigheter, blir presentert som detaljerte og underholdende røverhistorier. Historien blir imidlertid litt ufokusert, og jeg sitter igjen med en tvil om all humoren står i veien for det filosofiske aspektet ved boken, og det var den delen som vekket min interesse.

 



Skrevet av:

Kommentarer