De som fjernet møkka

Forfatteren har funnet fram et stoff som er lite behandlet i litteraturen. En nattmann – også kalt rakker – var bokstavelig talt gjemt bort på samfunnets skyggeside. Ikke bare jobbet han om natten, men arbeidsoppgavene var usynlige og unevnelige, og dessuten var han isolert fra sosial omgang med andre mennesker. Ordet rakkerunge er på god vei ut, men etter å ha lest Nattmannen forstår vi at ordet har blitt mistolket. En rakkerunge er ikke nødvendigvis verken slem eller rampete, men har en far som jobber om natten.

Boka åpner med å vise oss kontrasten til dagens nattarbeidere. Du kan godt jobbe med rør og renovasjon, men ellers leve som et vanlig menneske. Utover i boka lærer vi hvor annerledes dette var tidligere, og at våre nære forfedre forholdt seg til strenge tabuer og myter når de dømte sine medmennesker.

Døde dyr og avføring

Hva gjorde en nattmann? Først og fremst jobbet han med å tømme doene, spa opp møkka og kjøre det bort. Dessuten rensket han gatene for døde dyr, og kunne også bistå bøddelen ved henrettelser, for noen måtte jo fjerne liket eller sette hodet på en stake. Den rette beskrivelsen vil være å kalle ham samfunnets åtselsdyr, men som takk for strevet ble han utstøtt av samfunnet. Utover i boken forstår vi at det er den spesielle utenfor-rollen som engasjerer forfatteren mest, og det er også der vi som leser kan trekke sammenlikninger til vår egen tid. Begrepet utenforskap berører jo det meste, fra barns mobbing til voksen politikk.

Utenforskapet kunne forårsake tragiske episoder, selv om noen kan virke pussige i dag. En syk nattmann får ikke hjelp av naboene, men plutselig er det noen som kaster en stein gjennom vindusruta. I neste omgang kan de kaste mat inn gjennom det åpne vinduet, så han får jo en slags hjelp likevel, men mye kald luft på kjøpet. Bakgrunnen for slike hendelser er det vanskelig å forstå, men nattmannen er altså uren, blir behandlet som en spedalsk, og det fører med seg skam og ærestap om man omgår slike personer eller deres familie.

Barnas perspektiv

Første kapittel velger barnas perspektiv. En mann selger fisk til en rakker, og mer skal det ikke til. Dermed er barna til fiskeselgeren mobbeofre for hele bygda, og også de blir kalt rakkerunger. Det var heller ikke lett å være barn av tyskertøser, så denne type stigmatisering er velkjent, men i rakkerungenes tilfelle er ikke årsaken like konkret. Kanskje burde boka gått dypere inn på dette temaet? Vi får vite at nattmannsjobben er siste utvei for en tidligere kriminell, eller for rettsløse flyktninger, men den voldsomme skammen er likevel helt ute av proporsjoner. Ingen ville bære en rakkerunge til dåpen, og en rakkerunge ble nektet å gå på skolen. Hva var egentlig årsaken til en så sterkt kollektiv fordømmelse, bunnet den i religion eller en gammel helsemyte? Dette er dessverre et spørsmål som blir ubesvart.

Gotisk og humoristisk

«Nattmannen» er litt utydelig i sin sjanger, men den dominerende fremstillingen er forsiktig dramatisering av gamle rettsdokumenter. Da blir utgiversignalet et problem. Illustratør Kristian Krogh-Sørensen skaper et inntrykk av at boka både er mørkere og festligere enn det stoffet som møter oss. Boka er gjennomillustrert i en tegnestil med tegneserieelementer i delikate grafiske flater, gotisk og humoristisk på samme tid, forlokkende for en ung leser. Men boka lokker med mer drama enn den leverer. Det går litt fort mellom kapitlene, og den ene fortellingen avløser den andre før du rekker å knytte en skjebne til et navn.

Flere av kildene er behandlet litterært tidligere, men forfatteren forteller åpent i et etterord at han ikke har jobbet som grunnforsker med emnet. Da kunne han med fordel tatt det skjønnlitterære spranget og dramatisert noen episoder mer utførlig. Best fortalt er kapittelet «Den vanvettige presten» hvor vi møter en fascinerende helt, en prest som vil trosse folkesnakket og gjøre nattmannsjobben selv. Med tanke på unge lesere kunne en slik fortelling fått dominere mer, slik at vi ble bedre kjent med færre personer. For tross noen gode glimt av sterke skjebner, kan inntrykket også bli tørt og springende – fordi sjangeren mest av alt er en faktabok.

Et skup

Forfatter Anders Totland har gjort et lite skup i sitt emnevalg, og det er virkelig bemerkelsesverdig hvor lite dette emnet er behandlet i litteraturen. For voksne lesere gjorde Kristian Kristensen jobben i 1957 med sin sprudlende, triste og dessverre halvglemte bok om Jesper Nattmann. I likhet med Kristensen har Totland fått fram det universelle og tidløse med nattmannens skjebne, og det kan vel ikke understrekes ofte nok hvor lettvint det er å trekke noe ned i do, og dermed tro at det ikke angår oss – eller la være å undersøke selv, når kollektivet feller en sårende dom. Derfor burde det bli flere barnebøker om nattmenn og rakkerunger, gjerne romaner, og kanskje har Totland bare åpnet ballet?