Tittel: De tre røverne
Tekst: Tomi Ungerer
Oversetter: Tor Åge Bringsværd
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2009

ISBN: 9788202279721

De tre røverne

FARGESTERK FORTELLING OM FORANDRING

Kan et barn forandre verden? Friske og morsomme tegninger løfter en ellers banal historie.

Fra plyndring til omsorg
Å ta fra de rike og gi til de fattige, er kanskje et forslitt tema. Men ikke desto mindre handler nyutgivelsen av De tre røverne om nettopp dette, som vel må sies å være like viktig i vår tid som da boka utkom første gang i 1961 (på norsk i 1973). Tomi Ungerer står bak både tekst og tegning, og det er liten tvil om at det er tegningene som har de største kvalitetene. Det er da også som illustratør Ungerer er mest kjent. Han har illustrert både for voksne og barn, og i 1998 ble han belønnet med Hans Christian Andersens pris for sine illustrasjoner.

Handlingen i De tre røverne er som sagt enkel. Tre grusomme røvere plyndrer uskyldige mennesker og stjeler verdisakene deres. En dag stopper de en vogn der det bare er én passasjer, en liten jente på vei til en slem tante. Da det ikke er noe annet av verdi i vogna, tar de Tiffany i stedet, som bare er glad til. Overfor den lille jenta viser røverne plutselig ømhet, tuller henne inn i et varmt teppe og bærer henne varsomt med seg. Tiffany forstår ikke hva røverne skal med alt gullet de har røvet, men det har røverne aldri tidligere tenkt på. De bestemmer seg for å hjelpe andre ulykkelige barn. Det dannes en hel liten landsby rundt slottet de tre røverne har kjøpt, som stadig fylles opp av ensomme eller foreldreløse barn. Griske røvere blir omsorgsfulle fosterfedre.

Knapp tekst, sterke tegninger
Teksten er knapp og forklarer lite. Det er tegningene som særlig beskriver og gir liv til handlingen. De er friske, fargesterke og fulle av artige detaljer, både for barnet og den voksne leser. Et våpen som ”muskedunder” er neppe noe et barn har kjennskap til, men ordet er morsomt, og tegningen forklarer hva det er. Det er ikke vanskelig å forstå hva som skjer.

Verre er det å forstå hvorfor det skjer. Hvorfor er røverne så nådeløse mot alle de møter, inntil de altså møter Tiffany? Hva er det egentlig som gjør at de ikke skremmer henne, men tvert imot er snille mot henne? Er det noe ved den lille jenta som gjør at de så å si tar til fornuft? For denne leseren er det vanskelig å tro på at det er barnets blotte nærvær som fører til forandringen, og vendepunktet, det som kanskje burde ha vært historiens desiderte spenningstopp, blir bare en parentes.

Skal ha, skal ha
I begynnelsen utviser røverne en grådig holdning, og kanskje er også boka en kritikk mot den moderne grådigheten. Poenget er å eie, men det er ikke så nøye hva man skal bruke alle tingene til. Slik sett er nyutgivelsen av boka helt på sin plass. Jaget etter ting og statussymboler i vår tid gjelder barn så vel som voksne. Boka formidler på denne måten verdier som vi ønsker å føre videre til barna.

Likevel er moralen i boka kanskje i overkant overtydelig – om enn det plutselige skiftet i handlingen altså kan synes noe ubegrunnet.

En død og begravet stridsøks
Røvernes øks er et sterkt symbol, og går igjen på flere oppslag. Fargen er rød, akkurat som barnas kapper er det. Kanskje kan rødfargen og øksen sammenlignes med symboler som forbindes med revolusjon – og resultatet er en hel liten landsby, der alle kler seg i like, røde kapper, og slik blir det nærmest en stor, utopisk familie der likhetsprinsippet råder.

Da boka kom ut til norske lesere på 1970-tallet, i ML-ernes glanstid, var det politiske budskapet neppe til å ta feil av. For en leser av i dag vil nok boka imidlertid fortone seg noe annerledes, og langt mer avpolitisert: Den politiske bevisstheten om fellesskap og forandring er ikke like sterk som tidligere, og boka framstår først og fremst som et eventyr.

Barnas seier
På mange måter kan man si at boka viser barnas seier. En uholdbar situasjon, der røverne skremmer vanlige mennesker og røver nærmest for moro skyld, snus totalt om, og kommer de aller svakeste, nemlig barna, til gode.

Men hva skjer i landsbyen der de foreldreløse gifter seg og får barn med hverandre? Det er ikke akkurat slik at barna nå er unnsluppet autoriteter. Tvert imot reises det tre store statuer for å hedre de tre røverne. Landsbyen som oppstår, består dessuten både av foreldre og barn – og vi får jo bare håpe at det ikke er noen ensomme blant dem. Og er den fri for slemme, ekle tanter?



Skrevet av:
Kommentarer