Tittel: De unge hos Ibsen. Åtte unge skjebner fra Henrik Ibsens verden
Tekst: Siri Senje
Illustratør: Malgorzata Piotrowska
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2006
Antall sider: 80

ISBN: 82-05-35211-9

De unge hos Ibsen. Åtte unge skjebner fra Henrik Ibsens verden

Fånyttes formidling

I norsktimene på ungdomsskolen hendte det at vi – etter å ha kjempet oss gjennom et stykke i leseboka – ble utsatt for følgende oppgave: «Tenk deg at du er en av personene i historien du nettopp leste. Skriv en tekst der du forteller hvordan denne personen opplevde det som skjedde.» Den pedagogiske verdien av disse oppgavene var heller tvilsom, men klassen ble i det minste sysselsatt i en times tid. For mitt vedkommende ble resultatet uten unntak redselsfullt, og tekstene jeg skrev, ligger heldigvis godt gjemt på et loft et sted i Østfold og støver ned. Siri Senje har derimot valgt å gi ut en samling slike tekster i bokform. Det var neppe noen god idé.

Siri Senjes De unge hos Ibsen er et forsøk på å introdusere Ibsens forfatterskap for et ungt publikum. Hvor ungt publikum den sikter mot, sies aldri eksplisitt, men illustrasjonene og den overforklarende stilen tilsier at boka neppe er ment for barn eldre enn 10–12 år. Det grepet Senje har valgt for å øke Ibsens appell til dagens unge, er å trekke fram et knippe unge mennesker som opptrer i hans skuespill, og skrive korte skildringer av deres tanker og følelser på et bestemt punkt i handlingen. Vi får blant annet møte Ivar Helmer som gjemmer seg bak sofaen og overhører sin mors krangel med Krogstad, Hedvig Ekdal som går opp på mørkeloftet for å skyte villanden, og Peer Gynt som er på vei til bryllupet på Heggstad. Til hvert av de sju omtalte stykkene får vi også et kort handlingsreferat, en redegjørelse for stykkets tematikk og tilblivelse samt de obligatoriske faktaboksene om stykket og den historiske konteksten.

Det er ingen tvil om at Siri Senje har et stort engasjement for Ibsens forfatterskap og et oppriktig ønske om at dette skal smitte over på nye generasjoner, men det redder dessverre ikke De unge hos Ibsen fra å bli et sørgelig feilslått forsøk på litteraturformidling. Handlingsreferatene og faktaboksene er for så vidt greie nok; verre står det imidlertid til med tekstene som skildrer de unge Ibsen-karakterenes tanker og følelser. Ett problem er at disse tekstene neppe vil være i stand til å vekke norske barns interesse for Ibsen. De er rett og slett altfor kjedelige. De beskriver ett punkt i et handlingsforløp som den unge leseren ikke kjenner, og de gir innblikk i tankene til en karakter de ikke har noe forhold til. Hvis man allerede har lest Ibsens skuespill, kan man kanskje ha en viss glede av Senjes spekulasjoner over hva personene kan ha tenkt og følt, men det har neppe mange i Senjes målgruppe gjort. Og de få som har lest eller sett Ibsens stykker, trenger ikke en formidlingsbok som denne.

Et annet problem er at Senjes tekster knapt kan sies å være en formidling av Ibsens dramaer. Det som særmerker Ibsen som forfatter, og som har gitt ham status som det moderne dramaets far, er ikke de personene han beskriver, eller de historiene han forteller, men måten han framstiller historiene på. Verden er full av fortellinger om kvinner som forlater ektemennene sine, men det er Et dukkehjem som har blitt stående som den store klassikeren. Ibsen skrev skuespill der en kompleks intrige blir presentert og når sitt dramatiske høydepunkt i løpet av svært kort tid, og han maktet å uttrykke dette i en realistisk dramaform der karakterene kun kommuniserer med hverandre og aldri henvender seg til publikum med ekstra forklaringer av hva de tenker og føler. Men alt dette som er så typisk for Ibsen, er borte i Senjes tekster: Intrigen er knapt nok antydet, og karakterenes tanker og følelser males ut i det uendelige. Det er lite i disse tekstene som vitner om at de bygger på noen av verdenslitteraturens mest velkonstruerte dramaer.

Avslutningsvis er det også grunn til å spørre om et formidlingsprosjekt som Senjes i det hele tatt har noen hensikt. Det er riktignok ikke til å komme fra at Ibsens forfatterskap er en viktig del av den norske kulturarven, og at barn og unge derfor bør ha et visst kjennskap til dette. Men Ibsens dramaer er samtidig en forholdsvis kompleks litteratur, som man må ha livserfaring – og ikke minst litterær erfaring – for å få noe større utbytte av. Hvis Ibsen virkelig må skrives om og forenkles i så stor grad som Siri Senje gjør i De unge hos Ibsen, for å kunne formidles til unge mennesker, kan man like godt la formidlingen ligge og heller la dem lese god barne- og ungdomslitteratur til de er klare til å lese Ibsen på ordentlig. Banalisert formidling er verken Ibsen eller de unge leserne tjent med.



Skrevet av:
Kommentarer