De utrolig utrettelige gapperne fra Fripp

Fabelaktig sosialisme

Det er ikke godt å si hva barna vil få ut av de poetiske, kronglete og til tider urimelig lange setningene i den allegoriske billedboken De utrolig utrettelige gapperne fra Fripp. Derimot skal det godt gjøres å motstå Lane Smiths forunderlige bildemagi som overstrømmer de velkomponerte sideoppslagene.

Amerikaneren George Saunders er en kritikerrost satirisk novelleforfatter og essayist som til nå bare har skrevet én bok for de yngre. De utrolig utrettelige gapperne fra Fripp ble utgitt for første gang i år 2000, og nå, åtte år senere, har den kommet ut både på bokmål og nynorsk. Til tross for en begeistret angloamerikansk presse den gangen, er det lite sannsynlig at forfatteren vil bli husket for sitt bidrag til barnelitteraturen. Den entydige moralen i fortellingen avslører at Saunders forsøker å rette seg mot barn. Samtidig legger han mer vekt på allegorien, som er rettet mot de voksne, enn på formidling til barna. Og synd er det, for bokas fantasieggende illustrasjoner ender opp med å stå ganske så alene om å formidle den moralsk-burleske fabelen om kampen mellom egoisme og medmenneskelighet til barn. Den voksne leseren vil på sin side ergre seg over den litt motstandsløse symbolikken som frir til dem. Kanskje løsningen på problemet er å gi boken til ungdommen?

Ved siden av barneboken er det foreløpig bare Saunders’ novellesamling Pastoralia (2000) som har blitt oversatt til norsk, med tittelen Lykkeland (2006). Fellesnevneren for forfatterskapet hans er en dyp humanisme formidlet gjennom vekselvis mørk satire og absurd slapstickhumor. Fortellestilen minner delvis om forbildene hans, som strekker seg fra Kurt Vonnegut og Jack Kerouac til Monty Python og Marxbrødrene. Noe av det samme ser vi også tilløp til i De utrolig utrettelige gapperne fra Fripp, men i og med at fortellingen er utformet som en fabel, får den en belærende tone som tenderer mot å overskygge den sprelske og gåtefulle dimensjonen.

Alternative illustrasjoner

De sterkt iøynefallende illustrasjonene til Lane Smith skaper grunnstemningen i boken, og den totale utformingen av tekst og bilder er et kunstverk i seg selv, nydelig utført av Smiths kone, Molly Leach. Illustratøren er mer kjent innenfor barnebokfeltet enn Saunders, og har blant annet gjort seg bemerket med The Stinky Cheese Man (1992), James and the Giant Peach (1996) og John, Paul, George & Ben (2006), alle i samarbeid med forfatteren Jon Scieszka. Ifølge Smith selv har han blant annet blitt inspirert av guruene Tomi Ungerer og Maurice Spandek, men etter min mening har de dunkle barnebokillustrasjonene hans mer til felles med den lett makabre fantastikken og karikaturen vi finner i franskmannen Jean-Pierre Jeunets filmunivers.

I likhet med flere av de andre arbeidene hans er bildene i billedboken om gapperne blitt til gjennom lag på lag med oljemaling som har blitt sprayet med stadige mellomlag av akrylglans. Effekten av dette er at overflaten har tørket ut og sprukket opp. Det er derfor ikke tilfeldig at flere av bildeoppslagene får en detaljrik overflate som gir sterke assosiasjoner til gamle, forfalne oljemalerier, for så å gå over til å ligne naturens egne teksturer som steinmasse, mose og ull. Bildeoverflaten byr også på stoffbiter, avisutklipp, glansbilder og fotografier som blander seg med tynne strøk av lys og skygge. Likevel er det hovedsakelig kontrasten mellom de gjennomgående duse jordfargene og innslagene av klare sterke farger som skaper atmosfæren i boken.

Hylende oransje baller
Handlingen utspiller seg i et tidløst univers hvor det fantastiske og realistiske står side om side. I den lille bygden Fripp, som kun består av tre falleferdige nabohus, møter vi tre familiers kamp for å overleve som geitebønder. Allerede på bokomslaget ser vi at fabelen vil preges av noen merkverdige oransje skapninger som ser ut som solformede borrer med et utall øyne og en bred kjeft. Disse taggete ballene, som kalles gappere, aker seg opp fra havbunnen i hopetall, og mens de hviner av lykke, borrer de seg fast i geitekroppene som de av en komplett uforståelig grunn er overvettes begeistret for. Kjærligheten er tydeligvis ikke gjengjeldt. Geitene tappes for krefter og gir til slutt ikke noe melk. Dermed står familiene i fare for å miste inntekstkilden, og til sist også livsgrunnlaget sitt. For å holde melkeproduksjonen i gang blir det barnas oppgave å ustanselig børste de taggete vesenene av geitene og kaste dem i sjøen. Jobben fortoner seg som et sisyfosarbeid, for etter tre timer er de samme skikkelsene på plass i geitepelsene igjen.

Oransjefargen gir assosiasjoner til både begjær og fare, og det er akkurat disse to karaktertrekkene som gir gapperne deres tvetydige dimensjon. De har en ustoppelig livsappetitt som helt uintendert truer livene til både mennesker og geiter. Gapperne minner oss om at egne lysthandlinger kan være til skade for andre. Samtidig er det mulig å lese dyrene som en allegori over livets strev. På godt og vondt blir menneskenes håndtering av de livsbejaende urokråkene en test på evnen og viljen til å hjelpe hverandre i en vanskelig hverdag.

Selviske naboer
Heltinnen er en jente med det talende navnet Kapabla. Hun bor sammen med sin deprimerte og uvirksomme enkepappa i det huset som står nærmest havet. En dag bestemmer alle gapperne seg for å bare komme til deres hage, og ikke til naboene. Dette fører ikke bare til at de stakkars geitene til Kapabla holder på å bukke under av den store mengden oransje borrer, men også at pikens arbeidsmengde tredobles. Da hun i desperasjon ber naboene om hjelp, får hun dette svaret tilbake:

Vi føler veldig sterkt at med en gang du har klart å kvitte deg med gapperne slik vi har, så vil du få det mye bedre, og dessuten vil vi tenke bedre om deg. Vi sier ikke at vi er bedre enn deg, nødvendigvis; det er bare det at siden gapperne er en pest og en plage, og siden det bare er du som har dem nå, så er det bare rimelig å si at du kanskje ikke er fullt så god som vi er. (s. 44)

Budskapet om at alle mennesker er sin egen lykkes smed, er en velkjent skyteskive. Naboenes kyniske reaksjon på Kapablas nød er satirikeren Saunders’ måte å gi et sleivspark til den rådende amerikanske ”du-får-hva-du-fortjener”-filosofien. Den ufine oppførselen deres understrekes av karikerte personligheter og groteske fysiske trekk. Først da hovedpersonen ser seg nødt til å gi opp geitedriften og heller gå over til fiskenæringen, blir situasjonen snudd på hodet. Naboene havner plutselig i den samme nøden som Kapabla, mens hun blir en vellykket fisker. Bokens høydepunkt finner sted da de to andre nabofamiliene starter et absurd kappløp om hvem som kan flytte husene sine lengst unna havets hylende gappere som til enhver tid angriper geitene nærmest vannkanten.

Banalt om de snille og de slemme
Den moralske avslutningen får den forsømte, men også overlevelsesdyktige Kapabla til å velge mellom å svare naboene med samme mynt, og å hjelpe dem ut av sin velfortjente nød. Den sosialistiske idyllen som preger slutten, gir sterke assosiasjoner til Tomi Ungerers univers idet både mennesker, gappere og bygd endrer kursen til det beste for alle. I tråd med de sprukne illustrasjonene gir fabelen et budskap om en egoistisk verden i forfall. Slik blir det tydelig at det er behov for en nytenkende person som kan bringe dem inn i en ny fellesskapelig æra. Saunders forsøker å moderere det utopiske preget med setninger som denne:

OG LIVET BLE BEDRE. Ikke perfekt, men bedre. (s. 83–84)

Denne leseren mistenker imidlertid at forfatteren toner ned kompleksiteten og viddet vi finner i skildringene som preger de voksne tekstene hans. Resultatet er at De utrolig utrettelige gapperne fra Fripp formelig strutter av overtydelige karaktertyper som enten er usympatiske eller gode. Dermed blir teksten langt mindre spennende enn den voksne prosaen hans som gir plass til menneskets mørke så vel som lyse krefter. Mot slutten får den siste resten av tvetydighet først og fremst spillerom i Smiths mangefasetterte bilder: Grensesettende gjerder og gappernes lett uhyggelige tannglis setter spørsmålstegn ved det kollektive paradiset som har inntruffet.