De vanskelige samtalene

Da mamma ble borte mistet jeg-fortelleren i boka fotfestet. Hun fløy ut av vinduet, og pappaen måtte binde en snor rundt beinet hennes så hun ikke skulle sveve av gårde og forsvinne i det blå som en blank heliumballong på 17. mai.

Slik starter fortellingen:

«– Det blir visst bare oss to til middag, sier pappa.
Han fikler med håret,
og han har litt for lys stemme.
– Mamma da? sier jeg.
– La oss spise pannekaker i dag, sier pappa.»

Barnet fører ordet

Mamma er borte og jenta vet ikke hvorfor. Pappa snakker om de vanlige, trivielle tingene. Han sier ikke hva som er skjedd med moren. Hvor er hun? Har hun reist sin vei? Er hun død?

Historien er åpen. Kaia Dahle Nyhus’ tekst og illustrasjoner gir ikke et enkelt svar. Hun overlater til leseren å tolke tekst og bilder: På tittelbladet sykler en hvitkledd dame på en hvit sykkel. Er det et bilde på at moren er død? Pappaen ser sliten ut. Han er ubarbert, og lite hår har han også fått, det ser barnet der hun svever over ham.

Meget effektivt lar bildebokmakeren barnet selv føre ordet. Hun stiller spørsmål, men ikke ved det at hun svever. Hun har jo mistet moren sin. Mistet fotfestet, mistet bakkekontakten fordi ankeret er borte. Det som holder hverdagen på plass. Da er det klart man svever oppunder taket i klasserommet, ut av vinduet:

«Det er ikke så lett å gå på skolen.
Jeg greier ikke sitte ved plassen min.
For rumpa bare svever.

– Vi kan ikke ha en elev som flyr omkring sånn, sier læreren.»

Fargene lysere

En dag drar mamma er den fjerde bildeboka der Kaia Dahle Nyhus både har laget tekst og bilder. Hun har formgitt boka, laget omslag og håndtegnet teksten. Ett hundre prosent Kaia Dahle Nyhus-prosjekt, og det er vellykket.

Tematikken det som det er så vanskelig å snakke om: død, incest, (Blekkspruten), skilsmissebråk (Krigen) har hun tidligere laget sammen med moren, Gro Dahle. Selv har hun laget bøker om det å ha hemmeligheter: Vil du høre en hemmelighet (2014), om savn etter en pappa: Pappaer overalt (2015), om å være søster: Hun som kalles søster (2016).

De er sterke bildebøker med et bevisst formspråk. Markerte figurer på mørke billedflater og ofte på grovt, ubestrøket papir som suger i seg lyset og forsterker den litt mørke og vanskelige tematikken.

I En dag drar mamma er fargeholdningen lysere, papiret glattere (bestrøket) de store hodene er der; stort hode betyr at det er et barn. Barnet, førstepersonfortelleren, har i tillegg fått en sort kontur rundt hodet. Vinduene, som går igjen i nesten alle oppslagene med interiørbilder og fra eksteriør, har også markerte vindusrammer. Slik trekkes leserens blikk mot vinduet og det som er utenfor. Slik kan man lese de ulike sinnsstemningene i den vesle jenta: rød karm og et mørkt, dystert landskap med trær og lange skygger i oppslaget om kvelden der barnet spør etter mamma. Et tomt, intenst lyst eksteriør der jenta våkner og svever ut av vinduet. Når de er ute, ser man en grønn og håpefull innramming rundt et interiør med dagligdagse gjenstander: lampe, kommode med rot og et bord. Ute er det lyst med skyer i ulike lyse valører. Barnet svever høyere og høyere, over hustakene, over skyene, vi ser landskapet fra et fugleperspektiv, og langt der nede sykler mamma. De får kontakt, men pappa rykker i tauet han holder barnet fast med og hun trekkes tilbake. Langsomt får hun fast grunn under føttene. Verden faller på plass igjen.

Enkel, åpnende tekst

Denne fine historien om hvordan savn og sorg kan få et barn til å miste fotfestet, formidles i en enkel tekst som åpner opp for meddiktning. Den bevisste bruken av visuelle virkemidler som konturer, perspektiv, farger, valører, rammer og bildeutsnitt, utfyller verbalteksten. Det gjør bildeboka forbilledlig, og den befester Kaia Dahle Nyhus’ posisjon i rekken av gode norske bildebokmakere.