Demoniserte hekser

Hvorfor er det bare jenter som kan bli hekser? Den årelange familiebestemmelsen piner hovedpersonen Aster i tegneserien Heksegutten. Heksekunst har trettenåringen en intuitiv forståelse for – og kunnskapen snapper han lett opp mens han spionerer på kvinnene i familien. Et langt større mysterium er det at han ikke får lov til å velge selv hva han vil bli når han blir stor.

Skeiv fabel

Heksegutten er en moderne fabel om å bryte fri fra gruppetenkning og vante forestillinger om kjønnsroller og kjønn. Skråblikket i boken er både skeivt og feministisk, med en empativekkende betoning av budskapet. Serieskaperen gir et vrengebilde av måten kvinner historisk er nektet adgang til viktige yrker. At den mannlige hovedpersonen identifiserer seg som heks har også en symbolsk bunn. Den underliggende tematikken inkluderer flytende kjønn og skeiv legning.

Familien til Aster forventer at han skal vokse opp til å bli en hamskifter, slik som resten av mennene i slekten. Opplæring i dette finnes knapt. Derimot er det meningen at man som ung mann skal oppnå kontakt med en dyreånd på egenhånd. Hvit magi, eller nyttemagi, er det kun kvinnene som praktiserer. Alle menn holdes utenfor.

Fra tegneserie til film

Heksegutten er første bok i en trilogi som startet med The witch boy i 2014, etterfulgt av The Hidden Witch i 2018 og The Midwinter Witch i 2020 (Graphix Books). Outland Forlag, som nå gir ut den norske versjonen, planlegger samtlige tre bøker gitt ut i år. Utgivelsesplanen sammenfaller godt med den adapterte filmversjonen som kommer på Netflix snart – i animert utgave.

Ostertags figurer er søte, sterke og sårbare på samme tid. Det gjør dem levende og interessante. Stilen er blant annet inspirert av Mariko Tamaki og Jillian Tamakis Ignatz-vinnende tegneserieroman Den sommeren (Cappelen Damm, 2017) fra 2014. Med fargepaletten setter imidlertid Ostertag sin egen signatur på verket. Her går det utelukkende i sekundære og tertiære farger som lilla, turkis, oransje og brunt. Alt er blandet og fint.

Mangfoldig univers

Grunnen til seriens suksess har med bredden av representasjon å gjøre. Briller, rullestol og etniske særtrekk er eksempelvis naturlig integrerte ingredienser i fortellingen. To av Asters tanter lever også i et likekjønnet parforhold. Jentete gutter og guttete jenter har de mest sentrale rollene i boken.

Hovedpersonen er en jentegutt, noe som understrekes av det kjønnsnøytrale navnet Aster. Grepet risikerer å gå tapt på norsk da Aster utelukkende brukes som jentenavn i Norge. Asters bestevenninne Charlie har også et kjønnsnøytralt, amerikansk navn, og er en barsk og grei guttejente. Til tross for at hun bruker rullestol og krykker er hun den tøffeste helten i boken. Kun væpnet med balltre tar hun opp kampen mot en demonisk drage. På side 207 sitter Aster og Charlie og titter på animasjonsserien Steven Univers. Serien er hyllet for å fremme LHBT-temaer – akkurat slik Ostertag gjør i sine tegneserier.

Asters mor, Holly, er også en handlekraftig kvinne, med kledelig rødt hår og fregner. Faren Tohor har melaninrik hud og er gruppens naturlige leder. Aster selv er en flott blanding av sine foreldre, med glødende varme toner i hud og hår. Utstrålingen passer til navnet Aster som betyr stjerne. Den underdanige posisjonen i storfamilien virker ulogisk gitt hovedpersonens anlegg og evner.

Hva som skjer når man ikke får levd ut sin egentlige identitet kommer godt frem i en parallellhistorie om bestemorens fortapte bror Mikasi. Fordi han aldri mestret formskiftningens kunst, tydde han i desperasjon til svart magi. Slik ble han et lett bytte for demonene. I flere sårbare øyeblikk støter Aster på en demonisk drage. Dragen skjønner til slutt årsaken til at Asters ikke kan skifte form. «Du har sjelen til en ekkel heks» utbryter den. «Jeg vet!» svarer Aster stolt.

Flere betydningslag

Hvordan det går i handlingen skal ikke avsløres her. Derimot kan det slås fast at boken har en oppbyggelig slutt. Lagene av betydning i fortellingen er akkurat passe diskret til at man ikke trenger lese noe mer inn i den enn det rent konkrete. Underteksten er samtidig rik, og kan gi ulike opplevelser for lesere i ulike aldre.

Den engelske originalteksten har generelt kortere og klarere setninger enn den norske oversettelsen, noe som passer målgruppen 8–12 år godt. At den norske oversettelsen er mer fyldig er samtidig forståelig, da det tydelig er tatt grep for å gjenskape innholdet i setningene likt. Det som skurrer mest, er oversettelsen av forfatterens tilegnelse bakerst i boken. Denne teksten virker direkte oversatt uten særlig omtanke for nyansene i innholdet. Slikt slurv trekker helhetsinntrykket ned på en ellers helt riktig utgivelse.