Den beste begravelsen ever!

Ulf føler seg ikke helt bra. Han er blek og kvalm og har ikke lyst til å gjøre noen ting. Det er ikke så rart, for det viser seg at Ulf er død. Det sier legen som ikke kan høre noen hjertelyd i stetoskopet sitt. Ulf går hjem og begynner å planlegge sin egen begravelse, og den blir mye hyggeligere enn forventet.

Forfatter Rebecca Wexelsen har tidligere gitt ut en diktsamling og en roman for voksne, Hotell Montebello. I den sistnevnte benytter hun, ifølge anmelderne, svart humor for å skildre sykdom og ensomhet. Dette tematiske sporet følges også opp i Ulf er uvel som er Wexelsens barnebokdebut. Kombinasjonen av det mørke og det humoristiske er ikke en ukjent blanding for illustratøren Camilla Kuhn heller. Hun skåner ikke akkurat yngre lesere i tidligere utgivelser som Gorm er en snill orm (not!) og Samira og skjelettene. I Ulf er uvel balanseres det makabre og det morsomme så det blir en begravelsesfest både bokstavelig og billedlig talt.

Hypokonderhund

Alle kjenner vi vel en Ulf. En som føler på vondter hele tiden og er forberedt på det verste. Denne fortellingens Ulf er fremstilt som en menneskeliggjort hund med resignerte hengeører, små runde briller, og snusbrun strikkegenser. Nærmest som om en aldrende Albert Åberg hadde blitt forvandlet til en dachs. Anslaget i fortellingen viser Ulf på badet der han står og gransker sitt eget bekymrete speilbilde ved siden av et medisinskap som inneholder påfallende mye plaster og store medisinglass der det står «Au au» på etikettene. Stemningen blir ikke lystigere når vi beveger oss fra badet til kjøkkenet. Camilla Kuhn har plassert den bekymrete voven i et nitrist gråbrunt interiør. Her drikker Ulf søle fra kartong med en vissen plante som eneste selskap, mens han kjenner etter om han kanskje har litt vondt i halsen. Kalenderen på veggen er klusset på, som om framtiden er avlyst. Sammen etablerer tekst og illustrasjoner effektivt et bilde av en fyr som ikke har det så bra.

Mye morsommere for de andre

Det står altså ikke eksplisitt at Ulf er deprimert eller ensom, men kontrasten mellom hans hjemmesfære og verden utenfor er stor når Ulf beveger seg fra sin gråtoneskala og ut til en scene som nærmest eksploderer av knallfarger og futt. Her koser tilsynelatende alle andre seg maksimalt. En flamingo spiser verdens største is. Det er ballonger og såpebobler, polkagriser og fuglesang. Sånn er det jo ofte når man synes litt synd på seg selv og tenker at alle andre er heldigere og lykkeligere. Samtidig forstår vi at Ulfs følelse av å være frakoblet er nettopp en følelse. For han får diverse tilbud om å være med på moroa. Tanten hans vil ha ham med på stranden og en gammel venn inviterer på fisketur, han har til og med mulighet til å henge med kongens garde, men Ulf vil heller gå til legen med plagene sine.

Dustete doktor og annen moro

De beste bildebøkene lar verbaltekst og bilder spille hverandre gode. I Ulf er uvel utnyttes illustrasjonene til å utvide og noen steder kontrastere det verbalteksten formidler. Det siste finner vi et eksempel på når Ulf passerer gardistene som står på rekke og holder vakt. «De har sorte hatter med dusker og ligner hverandre på en prikk.», hevdes det i teksten, mens illustrasjonen viser en nokså ymse gjeng bestående av henholdsvis edderkopp, mus, fisk, noe som kanskje er en kenguru og så en rosa enhjørning på enden. Alle har riktignok identiske uniformer, men der stopper likheten, noe barnelesere sikkert vil slå ned på med stor entusiasme. Bokas morsomste og mest absurde innslag er likevel at doktoren er avbildet som en svær kaktus med store utvekster stikkende ut av hodet. Det er med andre ord grunn til å være litt skeptisk til denne legens kompetanse, noe de forskjellige kroppsdelene i søppelbøtta på legens kontor tyder på. Løse tarmer, armer og bein som ligger og slenger, gir grunn til å mistenke at Ulf ikke er den enste pasienten som blir erklært død denne dagen.

Begravelse og oppstandelse

Når uhellet først har skjedd, tar Ulf dødsbudskapet pent. Han angrer riktignok på at han ikke ble med på mer moro mens han hadde sjansen, men så går han hjem og snekrer en stilig kiste til seg selv og sender ut invitasjoner til begravelsen. Det blir en helt absurd sammenkomst der gjestene kondolerer den avdøde direkte og sier at det er synd at han er død. «Det er sånt som skjer», svarer Ulf tappert, serverer bløtkake og holder sin egen begravelsestale. Det viser seg heldigvis at det ikke er sånt som skjer helt uten videre, for plutselig banker det på og doktoren kan fortelle at han har stilt feil diagnose. Det var stetoskopet som var ødelagt og Ulf kan vende tilbake blant de levende. Med fest og besøk har fargene kommet tilbake i Ulfs tilværelse. Når han legger seg om kvelden og tenker på dagens happening, har tapetet fått nydelige sjokkrosa roser og Ulf selv har for første gang snuten vendt optimistisk oppover. Og ikke minst, – han har planer for neste dag. I en enkel og naivistisk form presenteres dermed viktige råd for den som har gått seg bort i snusbrun isolasjon. Folk trenger folk, eller i dette tilfellet, hunder trenger mammuter og enhjørninger og tanter. I tillegg må man ikke glemme å gjøre de tingene som er hyggelige. Som å svømme, fiske med en gammel venn og invitere på bløtkake, helst før man er helt død.

Døden for de minste

En hovedperson som prøvekjører sin egen likkiste og ligger i fosterstilling på stranden, mens han skriver «Ulf var her» er ikke hverdagskost i bildebøker for de minste. Men det er vel kanskje nettopp de minste som har et naturlig og nysgjerrig forhold til døden og som kan snakke om den uten de tabuene som gjør at vi andre føler ubehag ved tanken på å iscenesette sin egen bisettelse. Nå er jo ikke Ulf død likevel, men denne boka åpner likevel for alvorlige og filosofiske samtaler på en sykt morsom måte.