Tittel: Den blanke bjølla
Tekst: Einar Økland
Illustratør: Anne Kari Ødegård
Forlag: Det Norske Samlaget
Årstall: 2005
Antall sider: 140

Den blanke bjølla

Mot sterkere surrealisme

Novellene i Den blanke bjølla er hentet fra åtte av Øklands
samlinger, utgitt over et spenn på 20 år. De viser en interessant
utvikling.

Det er mange korte noveller i teksten, og noen lange, til sammen 20
stykker, skrevet i tidsrommet fra 1974 til 1993. Einar Økland var
allerede en erfaren forfatter da den første samlingen, Det blir
alvor
, kom ut, men det viser seg at forfatterskapet gir rom for
utvikling likevel.

Novellene handler stort sett om barn. I de første, som er hentet
fra Det blir alvor og Slik er det (1975), heter barna
Siri, Gro og Ask, og miljøet er temmelig enhetlig. Også her kan det
dreie seg om dyr, som i den dialogiske «Hesten som kom om kvelden», men
da om svært menneskeliggjorte dyr.

Allerede i de novellene som er hentet fra Ingenting meir
(1976), skjer det et merkbart skifte. Dyrehistorien («Dyreliv i sola»)
er langt mer «realistisk», stemningen og handlingen blir dystrere –
faktisk så mye at det kan gjenspeile seg i titlene: «Ei stygg
historie» – og fortelleren dukker selv opp i teksten: «Ja, eg veit kva
han tenkte, sjølv om han aldri sa det til nokon. For han som måtte hogge
hovudet av hegrane, var eg. Eg var 9 1/2 år den gangen.» Eller: «Då eg
var ein gut som Endre, sa dei vaksne til meg at når ein drøymde at ein
fall, betydde det at ein heldt på å vekse. Det trur eg ikkje noko
på.»

Hegredrap og drøm om å falle – nå er vi langt fra Siri, Gro og Asks
trygge barndomslek. Endre er en gutt i en voksen verden, og den føles
alt annet enn trygg. Kanskje det er en av grunnene til at de senere
novellene trekker over mot en mer surrealistisk virkelighet? Surrealisme
betyr jo egentlig at man bokstavelig talt gjennomskuer virkeligheten og
ser det som er bakenfor, det egentlige, overvirkelige. Slik sett er
surrealismen det motsatte av absurdismen, selv om de to retningene kan
ha fellestrekk på andre måter. Drømmen og det surreelle har også
fellestrekk, akkurat som det absurde og drømmen kan ha det – men bare
det tilsynelatende absurde. Og når det virkelige blir truende, kan det
være en trøst og en hjelp å gjennomskue det.

Einar Øklands forfatterskap er selvfølgelig enda mye rikere enn det
man kan få frem i en novelleantologi på 140 sider; det finnes knapt den
genre han ikke har beriket. Foruten en omfattende voksenproduksjon.
Likevel er det forbausende hvor mye man har fått med i dette lille
utvalget, som er mye mer omfangsrikt enn formatet skulle tyde på. Anne
Kari Ødegårds fortellende og meddiktende illustrasjoner er også en
berikelse. Men hvordan har forlaget klart å rote til
innholdsfortegnelsen så grundig?



Skrevet av:
Kommentarer