Den bortkomne tingen

MELLOM TANNHJUL OG BLØTDYR

Av alle bildebøker som egner seg til å ligge fremme, godt synlig på kaffebordet, kan godt en av Shaun Tans mysteriøse historier i fantasieggende omslag ligge på toppen av bunken.

Når det gjelder Shaun Tans bildebøker, kan man være trygg på at omslag og forsats uten unntak er finurlige og lekkert utformet. Innpakningen av Den bortkomne tingen fremviser også denne frapperende visuelle stilen: lag på lag med kompliserte collager, som gjør at man ikke får det overvettes travelt med å komme forbi de første sidene og inn til selve storyen.
Forsatsen er åpenbart inspirert av hobbyen til gutten som boken handler om, han samler på bruskorker. Det første oppslaget viser 77 bruskorker, oppstilt på rekker, hvitmalt og med besynderlige tekniske ord og tegninger på, mot en intrikat bakgrunn av enda flere tekniske tekster og tegninger.

Bruskorkene minner om tannhjul som ikke griper inn i hverandre. Det er ikke godt å si nøyaktig hva det skal bety, men stilig er det, og det slår an temaet for historien, som er fremmedgjorthet og ensomhet, følelsen av å være en merkelig, levende sak midt i et moderne, teknologisk massesamfunn.

Den fremmede
Historien begynner med at gutten finner den bortkomne tingen. Tingen er vanskelig å definere eller begripe. Den ser ut omtrent som en rød, elefantstor tekanne, med pigger, tentakler og noe som ligner på mekaniske vinger. Én gang, da gutten mater den med juletrepynt (!), åpner tingen seg. Inni er det tannhjul og glupske bløtdyraktige innvoller.

Tingen er det vi trygt kan kalle en mellomting, noe som verken hører helt hjemme i den mekaniske eller den biologiske verden – omtrent som mennesket selv.

Gutten prøver å ta seg av tingen, og tar den med seg hjem, som om den var en herreløs hund. Dette fører til en rekke absurde scener, i en slags forlengelse av linjen mellom Kafka og Camus. Endeløse vandringer i det lokale byråkratiet fører heller ikke frem.

Til slutt blir gutten tipset om et sted der slike bortkomne ting kan få et godt liv. Sammen finner de dette stedet der de som ikke passer inn, passer likevel, et slags hemmelig fristed, en dør inn til en fantasiverden. Dette er et motiv Shaun Tan har berørt tidligere, som også danner grunnlaget for mange av de store verdensreligionene: Forestillingen om en verden bak verden.

Og det ser heldigvis ut til at alle disse utstøtte tingene kommer overens og trives i hverandres selskap, noe som erfaringsmessig ikke alltid er en selvfølge. Gutten forlater den bortkomne tingen, og dermed er det slutt. Han oppsummerer: «Det var fortellingen. Ikke særlig dyp, jeg vet det, men det sa jeg aldri heller at den var. Og spør meg ikke hva moralen var.»

Klipp og lim
Shaun Tan bor i Australia og er av kinesisk opprinnelse. Om fremmedgjortheten som ofte kommer for en dag i hans historier, kan spores tilbake til følelsen av å være innvandrer, er det ikke godt å si noe om. Tan er en høyt respektert illustratør og forfatter, som har vunnet en serie priser for sine bildebøker, nå sist ALMA-prisen for 2011, den svenske litteraturprisen til Astrid Lindgrens minne.

Han er tydelig inspirert av tegneserier og filmer, spesielt science fiction og fantasy.
Teknikken Saun Tan benytter er av det arbeidskrevende slaget. Illustrasjonene er bygget opp lag for lag, i en kombinasjon av collage og maling. Resultatet er blitt både enkle og intrikate illustrasjoner, som på ett plan kommuniserer effektivt og direkte som en tegneserie, på et annet har detaljer og hemmelige lag som man kan studere i lang tid.

Bildebok for de store
Boken er som nevnt gjennomtenkt og -designet, et avsluttet kunstverk i seg selv, hvor intet er overlatt til tilfeldighetene. Av den grunn finnes det ikke opplysninger om de andre bøkene fra Shaun Tan, som den første norske lesere ble kjent med, «Fortellinger fra Ytre Utkant».
Det blir heller ikke nevnt at det er laget en kortfilm basert på denne bildeboken, «The Lost Thing», som i år ble tildelt Oscar for beste animerte kortfilm.

Så til det muligens ubehagelige, men absolutt nødvendige spørsmålet: Er denne strålende bildeboken laget for barn? Svaret er: nja. Jeg ser ikke bort ifra at enkelte barn kan ha sansen for Shaun Tans mysteriøse bildeverden. Likevel regner jeg med at hovedmålgruppen er voksne, som har et litt mer avklart forhold til konseptet fremmedgjorthet og hele den absurde/eksistensielle litterære tradisjonen. Og ingenting ville glede meg mer enn om jeg tok feil.