Den dagen da sola hadde bestemt seg for ikke å stå opp

KUNSTFERDIG OG INKONSISTENT

Den dagen da sola hadde bestemt seg for ikke å stå opp er et visuelt sett vakkert eventyr, men selve fortellingen skjemmes av mer enn skjønnhetsflekker.

Hvorfor har solen bestemt seg for ikke å stå opp?
Den dagen da sola hadde bestemt seg for ikke å stå opp starter med at sola plutselig har bestemt seg for ikke å stå opp. Hvorfor sola har fått dette innfallet, blir aldri klart, men konsekvensen er merkbar for hovedpersonene i dette kunsteventyret: Det blir mørkt. Så å si hele boken er malt i dunkle farger. Eksotiske lamper lyser opp et ellers skyggefullt landskap. Akin Düzakin har skapt en særegen og eventyrlig stemning gjennom sine smakfulle og maleriske bilder. Han gir fortellingen en eventyrlig touch som teksten mangler.

De første som merker solens fravær, er familien som driver byens solteater. De må stenge teateret. Og så sprer den dårlige nyheten seg via teaterdokkene, til publikum og i særdeleshet Keiseren, som elsker teater. Men hva skal Keiseren gjøre? Han vet jo ikke hvorfor solen har bestemt seg for å være vrang. Voksenleseren lurer også på det. Er sola sjalu på publikum som vender seg mot skyggene? Ønsker den å terge Keiseren; straffe han for sin usunne teaterlidenskap? Er solen en slags Gud som tester menneskene? Fortellingen åpner ikke for noen av disse tolkningene. Kunsteventyret forteller bare at solen ikke bryr seg om Keiserens lov som byr den å stå opp. En klarere vilje hos solen ville kanskje gitt eventyret en klarere moral?

Hvorfor må Keiseren plutselig se teater hele døgnet?
Keiseren elsker teater. Da solen ikke vil samarbeide mer, velger han å stenge den ute. Han murer sin verden inne og lager en kunstig sol, og en kunstig måne, som lyser hele tiden. Dermed kan han se teater hele døgnet, akkurat som en nintendo-gal tenåring. Menneskeskapte hjelpemidler (dvs rispapirsolen og rispapirmånen) gir han uante muligheter – usunne muligheter. Og som mange vet, er det ikke lett å takle ubegrenset tilgang.

Dette partiet av bildeboken gir mening. Keiseren straffes for sitt overmot: Han sovner, ja hele byen sovner. Livet stopper opp – dør. Allegorien peker mot vår verden med fri tilgang til tv og dataspill, og hvilke livsfjerne og usunne verdier de representerer. Kun kultur, uten natur, dreper, og dermed får fortellingen mening. Keiseren, med all sin maktvilje, sitt raseri og sine sjelsbrister, er eventyrets eneste virkelig levende aktør. Ironiske nok sovner han, for aldri å våkne igjen.

Hvorfor våkner ikke folket i Keiserens by?
Lille Ling er minste datter i familien som driver Solteateret. Hun innleder eventyret med å henge opp plakaten som avlyser forestillingene. Senere får hun oppgaven å tenne rispapirsolen og rispapirmånen for Keiseren. Men hvorfor kan hun ikke sove mellom slagene? Og hvorfor fortsetter hun og tenne (og slukke?) de kunstige lyskildene lenge etter at alle har sovnet? Hvorfor sovner hun ikke selv? Eventyret gir ingen svar, og en voksenleser irriterer seg over mangel på konsistens. Lille Lings trofaste handlinger skurrer. Til slutt rømmer Lille Ling og alle dokkene. For første gang har hun tatt et selvstendig valg. Valget gir henne mulighet til å advare andre om det som har skjedd, men for de sovende personene innenfor murene finnes det tydeligvis ingen redning. De sover, og våkner ikke. Men de er ikke fortryllet eller straffet, de er bare trøtte. Så hvorfor våkner de ikke?

Hvorfor står sola opp igjen?
Da Lille Ling og alle dokkene kommer utenfor bymurene (som har vært strengt bevoktet av Keiserens vektere, uvisst av hvilken grunn), forstår de at solen har stått opp selv om det er natt. Månen lyser, Lille Ling og dokkene legger seg til å sove, og skyggene danser! Igjen introduseres et nytt element i eventyret, nemlig skyggene. De har så langt vært skygger, men nå får de plutselig eget liv. Umotivert og uten poeng. Og da sola står opp, begynner skyggene å synge, ”selv om de var trøtte etter en lang dansekveld”. Og like fort som de er besjelet, forsvinner de ut av eventyret. Slutten forteller bare at Lille Ling og dokkene fortsetter å spille teater, og at de spiller stykket som vi nettopp har lest.

Hadde Lille Ling vært smart, ville hun gitt sola en grunn til å stå opp, slik at eventyrets budskap ble klarere. Eventyret mangler flere ”fordi”. Slik det fortelles, virker alle elementene tilfeldige – eksotiske og absolutt eventyraktige, men uten en iboende fortolkningskraft.