Den danske dikteren

Oscarvinnende film i bokform

I år mottok den norske animatøren og illustratøren Torill Kove Oscar for Den danske dikteren i kategorien beste animerte kortfilm. I høst har den samme historien blitt utgitt i bokform. Vanligvis er det bøker som adopteres til film, ikke motsatt, men Koves siste bokutgivelse er et vellykket eksempel på hvordan en filmfortelling får nytt liv innenfor bokmediets rammer uten å miste sin essens.

Tegneseriens inntog i bildeboksjangeren
Som bok er Den danske dikteren det hittil sterkeste eksemplet på hvordan Kove gjør bruk av tegneseriemediets formale uttrykk og fortellestruktur. Dette er særlig tydelig der hvor teksten går over i lengre serier av tegnede ruter som presenterer én eller flere hendelser over tid. Kroneksemplet på en slik tegneseriestruktur er fremstillingen av et viktig brev som aldri når frem fordi det faller ut av postmannens veske og havner i maven på en geitebukk (s. 35). Teksten alene gir ingen hint om detaljene rundt ulykken. Akkurat som med lesningen av en tegneserie blir barnet derfor nødt til å forestille seg hva som foregår i tomrommene mellom de utvalgte bildeutsnittene for at sekvensen skal gi mening. Således inviterer bildebokens «huller» i tidsaspektet til en større bruk av leserens egen fantasi og innlevelsesevne enn hva hun får som tilskuer av den ferdig utformede filmen.

Biografi og fiksjon
Med sin spennende lek med bildebokens mange uttrykksmuligheter er Den danske dikteren først og fremst en fornøyelig fortelling om de (i hvert fall tilsynelatende) biografisk funderte tilfeldighetene som lå til grunn for at foreldrene til fortellerens jeg – fremstilt som Kove selv – møtte hverandre. Historien ligner hennes første film Min bestemor strøk kongens skjorter (1999) som også ble utgitt som bok. Begge fortellinger handler om hverdagslige menn og kvinner tilknyttet Koves egen slekt og deres tilfeldige relasjoner til historisk viktige personer i Norge. Mens bestemoren får en slags forbindelse til Kong Haakon den syvende i førstnevnte, er Sigrid Undset det igangsettende momentet for fortellingen om Koves foreldre i sistnevnte. Således knytter hennes bøker og filmer an til norsk historie og kulturarv samtidig med at fortellingene er både humoristiske og estetisk stimulerende for barn så vel som for voksne.

En danske drar til Norge
Hovedhandlingen tar for seg den danske dikteren Kasper Jørgensen som har fått skrivesperre, men som får nytt håp om å skrive igjen etter å ha lest Sigrid Undsets trebindsverk om Kristin Lavransdatter (1922). På ett oppslag serveres det en feiende flott brevvekslingsscene mellom Jørgensen og Undset som viser tiden det tar å sende og motta post. Brevene forteller at den danske dikteren ønskes hjertelig velkommen til forfatterinnens norske hjem for at de skal gi hverandre kunstnerisk inspirasjon. På veien til Lillehammer søker han ly for natten hos en bonde på Lundegaard som viser seg å være i slekt med Undset. Han blir så forelsket i bondens datter Ingeborg at han glemmer hele Undset, får skriveånden tilbake og blir værende på gården.

Gjennom en morsom lek med intertekstuelle overlappinger og kryssklippinger mellom Kristin Lavransdatters og Ingeborgs liv viser fortellingen hvordan hun må velge mellom sin Simon og Erlend – det vil si nabogårdens odelsgutt eller den danske dikteren. Hun bestemmer seg for å «lære» av Kristins feil. Det betyr at hun trosser sin kjærlighet til Kasper til fordel for farens ønskede fornuftsekteskap med nabogutten. Før den sønderknuste dikteren reiser tilbake igjen til Danmark, gir Ingeborg ham imidlertid litt av håret sitt og lover at hun aldri skal klippe det før de er gjenforent. Dette fortryllende håret flommer utover sidene som rødbrune, svingete veier, og fører på underfundig vis til den endelige foreningen av to par.

To tegnsystemer og medier forenes
Gjennom en nøktern tekst, klare streker og milde farger bidrar den økonomiske, men også kreative bruken av bilde- og tekstveven til en harmonisk leseopplevelse. Lange bildesekvenser og snakkebobler, hvor tekst blir erstattet med bilder, understreker at de enkle bildene ofte kan leses som konseptuelle tegn på linje med ordene i teksten. Det er særlig denne utviskningen av skillet mellom teksten og bildets tradisjonelle funksjoner som viser at Kove har trukket tegneseriespråkets konvensjoner inn i billedboksjangeren.

Etter mitt syn varsler Den danske dikteren om en kommende overlapping mellom den nordiske billedboktradisjonens vilje til nytenkning og eksperimentering og den norske fremadstormende tegneserieromanen. Boken nærmer seg samtidens tegneserier i bokform både når det gjelder tekstens estetiske utforming og fortellende virkemidler, og ved kombinasjonen av kunsttematikk og biografisk fortelling som for tiden råder i den norske tegneserieromanen. Dermed er Koves siste bok i vel så stor grad beslektet med Jasons Hemingway (2006–) og Lene Asks Hitler, Jesus og farfar (2006) som med den nordiske billedbokens avantgardister, Tove Jansson og Fam Ekman.