Den farlege reisa

Eksistensielt eventyr Siden debuten i 1987 har Erna Osland skrevet over 30 bøker i forskjellige

Eksistensielt eventyr

Siden debuten i 1987 har Erna Osland skrevet over 30 bøker i forskjellige sjangere, de fleste for barn og unge. Hun har mottatt en rekke litterære priser, og i år er hun festspilldikter under Dei Nynorske Festspela. På samme måte som Astrid Lindgrens og Tove Janssons bøker passer like godt for barn, ungdom og voksne, passer Oslands poetiske og kloke roman Den farlege reisa for lesere i alle aldere.

”Eg må ikkje skrike. Eg må samle mot.”
I L. Frank Baums amerikanske barnebokklassiker fra 1900 The Wonderful Wizard of Oz (filmatisert i 1939), møter vi en feig løve som mest av alt ønsker seg mot. Det samme gjør far og datter i Erna Oslands roman. Men hva er egentlig mot, og hva må man gjøre for å få det? Dette er ett av temaene i denne romanen om en ekspedisjon som også kan leses som en skildring av den tidvis skremmende overgangen fra barn til voksen.

Det er like før jul i Bergen, og ungjenta og førstepersonforteller Sanna har voksesmerter og mareritt om at hun vokser ut av seg selv om nettene. Hun bor sammen med faren sin, som er arbeidsløs ornitolog, mens moren døde da hun forsøkte å redde onkelen sin fra å drukne da Sanna var lite barn, og dette kan forklare at faren omtaler moren som ”di modige mor”. Han overtaler Sanna til å bli med på en ekspedisjon til en landsby i et land langt borte som kan minne om Amazonas, på jakt etter en mystisk fugleart; den såkalte ”elvealven”. Det spesielle med denne fuglen er at den kan styre sin egen myting – altså når den skifter ham:

Å

myte

betyr å få nye fjører. […] Elvealven kan

myte

når han vil […] Og det er nyttig, det er faktisk ein førestnad for at han skal greie den slitsame oppgåva han har fått. (s. 11)

Det er ikke bare mytingen som er spesielt med elvealven. Den vanskelige oppgaven den lille fuglen har, er at den tar seg av alle slags forlatte dyreunger. For at de etterlatte barna ikke skal bli redde og sinte på de nye foreldrene, får elvealven ikke bare nye fjær, den skaper seg om slik at den ligner de biologiske foreldrene. Faren til Sanna er på jakt etter et stoff hen tror befinner seg i fjærene til elvealven – et stoff som menneskekroppen også produserer, men i altfor små mengder. Og det er nettopp mot dette ”mytestoffet” gir – både til fugler og mennesker:

Stoffet i kjertelen som styrer mytinga – eller omskapinga – er truleg eit

nevroaktivum

, eit stoff nevrologar verda over leiter etter. Nevroaktivumet hjelper nemleg hjernen til å halde ut når utfordringane blir altfor store. […] Det er grunnen til at dei små fuglane har mot til å begynne på heilt umoglege oppgåver. (s. 13)

Sanna og faren reiser til et folk som bor ved siden av elven Tida som renn. Der har faren avtalt å møte unggutten Carlos som skal være guide, tolk og samarbeidspartner. Men selv om de blir tatt godt i mot, tråkker snart faren og Sanna inn på farlig territorium, for fuglen de leter etter regnes for å være hellig og skal ikke tukles med. Sannas far er villig til både å lyve og ta ekstreme sjanser for å finne stoffet og bekrefte hypotesen sin, og dette bringer både ham og Sanna opp i farlige situasjoner. Uten å røpe for mye av handlingen kan det nevnes at det blir Sanna, som ikke på noe tidspunkt i handlingen føler seg modig, som til slutt redder faren. Etter tretten dager reiser far og datter tilbake til Bergen, og med seg har de fjær som sannsynligvis inneholder stoffet som kanskje kan hjelpe faren på beina igjen, gi livsviktige inntekter til folket i den lille landsbyen ved elven – og hjelpe mennesker verden over å holde ut.

Magisk realisme
Dette er fantastisk litteratur, en form for magisk realisme, der realistiske og fantastiske elementer lever ubesværet side om side i teksten. Fascinerende er det også hvordan Osland på innholdsplanet lar et moderne, naturvitenskapelig verdensbilde møte et førmoderne verdensbilde preget av myter og overtro på en måte som gjør at både styrker og begrensninger ved begge måtene å betrakte verden på kommer fram. Verken naturvitenskapen eller mytene gir menneskene absolutt sikkerhet, og verken de eller leseren får vite hvordan alt henger sammen. Var det for eksempel nevroaktivumet som ga Sanna mot til å redde faren? Dette forblir, som så mye annet i teksten, et åpent spørsmål. Et vell av mytefortellinger veves sammen i denne historien noe som gjør den rik, kompleks og inviterer til aktiv meddiktning. Forfatteren har skapt en poetisk og åpen tekst med så mye substans og poesi i språket at det er en glede å dikte videre på den.

Illustrasjoner og layout
Boken har en utforming som kler innholdet. Den er delt opp i femten deler; rammehistorien innleder og avslutter romanen med delene ”Avreise” og ”Heim”. Romanens øvrige tretten deler omhandler de tretten dagene reisen i jungelen varer, og delene har overskrifter med bibelske allusjoner som antyder at dette er en skapelsesberetning: Den første dagen”, ”Den andre dagen”, osv.

Hver av historiens femten deler innledes av en side med overskrift, en kort tekst og en vignett i svart-hvitt laget av Inger Lise Belsvik. Illustrasjonene forestiller dyr i jungelen, dyr som ofte spiller en viktig rolle i historien, som krokodille, slange, edderkopp, ape og sommerfugl. Stilen er røff og ligner figurer fra primitive samfunn, som kunne vært risset inn eller malt på stein eller tre. Belsviks bilder skaper en fin ramme til og samspill med teksten, fordi dyra blir ”ladet” gjennom fortellingen.

Vignettsidene suppleres også med korte tekster over hvert bilde. Den første delen innledes med teksten ”Eg veks./ Eg slår./ Og får høre om ein veldig krokodille som kvar dag åt ein liten levande fugl.” (s. 5). Teksten tilhørende ”Den sjuande dagen” er en haikulignende snutt som varsler at spenningen i fortellingen stiger: ”Froskane syng ikkje./Fuglane flyg ikkje./Elva stig.” (s. 167) Når vi har kommet fram til ”Den ellevte dagen” innledes denne delen med en tekst som vitner om at myte og virkelighet er i ferd med å smelte sammen: ”Krokodillen, tenker eg, den svarte krokodillen har like snille auge som far./ Det er det som er så forferdeleg! (s. 213). I kontrast til bokas indre utforming synes jeg omslagillustrasjonen blir noe tradisjonell og triviell, men det kan nok være fordi jeg er så begeistret for boka som voksen leser at jeg ønsker meg et mer voksent omslag – mer i stil med Belsviks uttrykksfulle illustrasjoner?

”Eg våga!”
Som løven i The Wonderful Wizard of Oz finner Sanna ut at hun allerede hadde mot da hun trengte det. Kanskje var ikke mot det hun trodde det skulle være? Og kanskje har faren hennes også overvurdert betydningen av nevroaktivumet som skal hjelpe menneskene å holde ut? På flyet hjem er Sanna både glad i og sint på faren sin – akkurat som før de reiste. Men likevel har hun forstått noe som hun kanskje også kan lære ham:

Eg gyv laus på far, eg slår og slår. Eg er sterk sjølv om eg har sete og krøkt meg som fugleunge heile natta. Det er nett før eg legg far ned. Når far held meg fast for å stanse meg, kviskrar eg til han at eg treng ikkje fjører, eg treng ikkje nevroaktivum. Ikkje så lenge eg har han! Ingen treng nevroaktivum så lenge dei har ein slik far som han! (s. 281)

Og etter endt lesning kan man også spørre seg hvem som trenger utholdenhetsserum av noe slag når forfattere skriver slike romaner.