Lise Männikkö
Den gangen vi fanget en Bengel
Illustrert av Cecilie Seim
78 sider
Cappelen 2005

Kine Hellebust
Ho Kirsti og eg
Illustrert av Sissel Horndal
92 sider
Det norske Samlaget 2005

Den gangen vi fanget en Bengel og Ho Kirsti og eg

De små fortellingenes utfordring

Det er lett å overse de små, tynne, som ikke gjør så mye ut av seg, men det er ikke pent. Høytlesningsbøkene blir ofte skjøvet til side i den store bokhaugen som forlagene forsyner oss med hver høst. Kanskje også fordi de representerer en utfordring for en anmelder som gjerne vil si litt mer enn ”dette er en søt bok som mange barn vil like”?

I forhold til billedboka hvor hvert oppslag er billedsatt, har høytlesningsboka mer tekst og mindre bilder. Teksten er ofte en kronologisk fortelling som leder fram mot et dramatisk høydepunkt, men den kan også være mer episodisk hvor hver episode er et lite høydepunkt i seg selv. Mens de beste billedbøkene er et møte mellom ordkunst og billedkunst hvor kunstartene utfordrer og supplerer hverandre, er forholdet mellom tekst og bilde ofte konvensjonelt i høytlesningsboka. Teksten har forrangen og autoriteten, og bildene underordner seg den.

En kan spørre seg om illustrasjonene stort sett må ha denne konkretiserende funksjonen i høytlesningsbøkene? Ville ikke bøkene blitt mer spennende om bildene i større grad tilføyde en dimensjon til fortellingen, utfordret fortellingens univers og pirret leseren? Eller er det slik at når barnet sitter i armkroken og strekker seg etter en fortelling av bare ord, trengs bildenes assistanse slik at det blir lettere å se det hele for seg?

Både Cecilie Seim, som har illustrert Lise Männikkös Den gangen vi fanget en Bengel, og Sissel Horndal, som har illustrert Kine Hellebusts Ho Kirsti og eg, har tenkt på bildene som lesehjelp, ser det ut til. Med myke blyantstreker, gir Cecilie Seim skikkelse til Mansur, Sivert og Halima, og især til Bengelen som de fanger. Bengelen er liten og kjolekledd med små vinger. Hun får fint plass i et syltetøyglass, og et viskelær ligger ved siden av slik at målestokken blir helt tydelig. En annen tegning viser tydelig oppslaget i boka som barna finner, og hvor Bengelen lar seg artsbestemme som Angelus protectus minimus. Tegningene heller mot det humoristiske, men har som hovedfunksjon å illustrere og konkretisere handlingen i Männikkös tekst. Også Sissel Horndal følger Kine Hellebusts tekst på det realistiske nivået. Hennes illustrasjoner er fargesterke tegninger som viser hovedpersonene i tekstens ulike situasjoner. Men ved bruk av perspektiv og kontrasten mellom det lyse og det mørke, uttrykker tegningene følelsene i teksten, og et par tegninger konkretiserer sågar tekstens fantasinivå: Fangene i fengselet slik Kirsti og Trine forestiller seg dem; fiskene som Trine ser for seg idet hun er ved å sovne inn.

Lise Männikkös Den gangen vi fanget en Bengel befinner seg i krysningspunktet mellom en fortelling som gjør barns fantasilek virkelig, og en fortelling som lar det fantastiske gripe inn virkeligheten. Mansur og Sivert fanger den insektslignende Bengelen og beholder den som en hemmelighet som bare de deler. Idet Halima etter hvert blir innviet i hemmeligheten, oppdager barna at Bengelen i virkeligheten er en ørliten skytsengel. Fra å være et fanget insekt i et syltetøyglass, får Bengelen snart atskillig større personlighet og aksjonsradius. Fortellingen høydepunkt skjer når Bengelen redder den fortidligfødte babyen til barnas yndlingslærer. Fortellingen er lagt i munnen på Siverts i et konkret språk, som nok er ganske boklig, men som likevel fungerer ganske godt, nettopp fordi det er så konkret. Universet er en realistisk skolehverdag, om enn i overkant idyllisk og konfliktløst. Tiden er moderne, for eksempel i det at den er ”flerkulturell”. Selv om forholdet til de voksne åpenbart er viktig for barna, er de voksne likevel mer statister i barnas fantasiunivers som utspiller seg innen de realistiske rammene. Fortellingens styrke oppstår nettopp i spenningen mellom det fantasifulle og usannsynlige som Bengelen representerer, som utspiller seg i et realistisk og hverdagslig univers.

Kine Hellebusts Ho Kirsti og eg har preg av en erindring om barndom. Universet som handlingen utspiller seg i, er en nordnorsk småbyidyll som er nøyaktig lokalisert i Harstad. Det er flere markører i teksten som plasserer handlingen tilbake i tid. For eksempel har Harstad på denne tiden ennå meieri. Trine i fortellingen er tydeligvis forfatterens alter ego. Akkurat på samme måte som Kine Hellebusts familie i sin tid, bor Trines familie i byens rådhus med brannstasjonen i første etasje, mens bestevenninnen Kirsti bor over politistasjonen i nabobygningen som har fengsel i første etasje. Fortellingen har også preg av erindring på den måten at den er episodisk. Episodene er morsomme og bemerkelsesverdige og kretser om 6-7-åringenes fantasifulle lek i trygge omgivelser. Den lille røde tråden som binder episodene sammen, handler om at jentene så fryktelig gjerne vil bli med faren til Kirsti ned i fengselet, og at Kirsti begynner på skolen, mens Trine ennå må vente et år før hun får begynne. Kine Hellebust skriver på dialekt, slik tittelen Ho Kirsti og eg indikerer. Dialekten gir musikk, farge og særpreg til fortellingen. Det boklige, som preget jeg-fortelleren hos Männikkö, er helt fraværende hos Hellebust. Men dialekten bringer ironisk nok inn det boklige, det formidlede ved fortellingen, på en annen måte likevel. Dette er den første høytlesningsboka jeg ser med en fotnote. I et kapittel hvor Trine øver seg på å ”disse” sånn at hun skal kunne fortsette å vinne over Kirsti i ”dissekonkurransen” selv om Kirsti nå er blitt større og har begynt på skolen, må ordet ”disse” forklares.

Hellebust fortelling springer ut av ”slik var det da jeg var liten”, som vel er en grunnfortelling fra voksne til barn. Utfordringen med å gjøre bok av denne fortellingen, er å gi kjøtt og liv til det for evig tapte barndomsuniverset slik at det blir et univers som inviterer sine lesere inn i seg. Det er – etter min forstand – en utfordring som Hellebust bare delvis har overkommet. Männikkös forsøker å etablere et univers rundt barns fabulering. Den interessante Bengelen, den mer enhetlige kronologien og strammere spenningskurven i Männikkös fortelling gjør trolig at den fungerer bedre som høytlesningsbok, og dermed også kanskje vil dra barn langt nok inn i sitt univers til at de får lyst til å forsøke å lese selv. Ved siden av å fremme det intime møte mellom den som leser høyt, og den som blir lest for, er det kanskje ett av høytlesningsbokas kvalitetstegn.



Skrevet av:
Kommentarer