Den grønne sirkelen

EN JORD DER SNART INTET GROR

Det handler om å skaffe mat, vann, varme og trygghet. Målene i livet blir plutselig veldig enkle når apokalypsene tar oss med tilbake til de basale behovene. Hadde enda Stefan Casta nøyd seg med det.

Først tok vampyrfortellinger over for fantasy. Nå har apokalypsene tatt opp kampen med vampyrene i bøker for aldersgruppa 11–15. Det er snakk om en form for science fiction der ulike katastrofer truer med å utrydde hele eller deler av menneskeheten. Fortsatt står kampen om å overleve, men nå oftest i mer realistiske miljø. Fågelbo privatskole er ikke så langt unna de ungdomsskolene vi kjenner, bortsett fra at denne har internat og huser en blanding av elever med atferdsvansker og kunstnerisk talent. Vi får være med på innvielsen av det nye byggetrinnet som skal sikre skolen mot oversvømmelser etter de stadige regnskyllene. Flomperioder avløses av ekstrem tørke som gjør bakken steinhard. Løvetann er eneste blomst som fortsatt klarer seg, blant fuglene er bare svaner og duer tilbake. Vi er med andre ord ikke langt unna skrekkscenariet flere klimaforskere antyder. Så slipper Casta løs den store stormen …

Begrep som «global oppvarming» er ikke nevnt, men parallellen er åpenbar. Antakelig er dette en av katastrofene som kan unngås gjennom mer ansvarlig livsstil og klimapolitikk. Noen slik sammenheng påpekes aldri direkte, men ved å vise hvor galt det kan gå, virker det som forfatteren prøver å inspirere leserne til å leve mer miljøvennlig. «Den grønne sirkelen» er i hvert fall navnet på den hemmelige klubben de fire klassekameratene Judit, David, Dinah og Gabriel starter – for de som vil «prøve å leve på en klokere måte og tenke på alles beste, ikke bare på seg selv».

Svenske Stefan Castas engasjement for naturen kan spores langt tilbake i en rekke fagbøker for barn, for eksempel Humlenes blomsterbok (på norsk i 2000). Men det er de mange ungdomsromanene (ingen av dem fins på norsk) han er mest anerkjent for, særlig Spelar död som ga ham Augustprisen i 1999. Denne mannen har snekra dristige plot før.

Rammefortellinga gir håp
Virkelig skremmende blir apokalypsene først når de lykkes i å spille på frykten vår for framtida. Forfatteren virker likevel mer opptatt av å fortelle en spennende historie enn å drive skremselspropaganda. Boka innleder med en rammehistorie der fortelleren er plassert i trygg ettertid og forsikrer om at fortellinga som følger er en rekonstruksjon basert på filmer og ei dagbok. Han må med andre ord ha overlevd. Slik garanterer boka håp. Mer skal neppe til for å gjøre den egna til lesing nedover på mellomtrinnet.

Det er synd Casta ikke følger opp rammehistorien og styrker autentisiteten til fortellinga underveis. Filmklippene er gjengitt som scener i et filmmanus – en litt anstrengt rekonstruksjon av det overleverte bildematerialet. Dagboka refereres det ikke til, ikke engang at hovedpersonen Judit sitter og skriver. Oversettelsen tar derimot godt vare på det muntlige preget og sikrer en umiddelbarhet i det fortalte. Godt gjennomført, det kan jeg garantere etter først å ha lest den svenske originalutgaven.

For mye grøsser
Den grønne sirkelen kretser rundt mange av de samme problemene som for eksempel Høsten (2011) av Jan Henrik Nielsen og Blodrød vei (2011) av Moira Young. Hvordan skaffe mat på en døende planet? For Judit, Gabriel, David og Dinah står det om livet – og de må klare seg uten de voksnes hjelp. Noen gjennomført overlevelsesgaid får vi likevel ikke. Casta skriver definitivt ikke for lesere med naturfaglig bekymring for hvor ofte de fire hovedpersonene får i seg nok reint vann eller når lighteren vil gå tom. Idet de fire blir tatt av flommen og ført av gårde til et ukjent sted, havner de også i ei ukjent tid – og en sjanger som nærmer seg grøsseren. Her fins lik som ikke råtner og datoen på avisene er falma bort.

I blant virker Casta så oppslukt av å skape spenning at han glemmer at den også må ha et innhold. De fire finner et forlatt hus og leiter etter mat, og fem sider er via forsøket på å åpne en lem. Som ikke fører til noe som helst, konsekvensen er ikke engang sulten fortvilelse. Flere av disse spenningsscenene forutsetter lesere med medfødt angst for rotter.

Også det som i utgangspunktet er fire spennende og nyanserte personligheter, mister noe av dynamikken. Judit og David er kjærester, men forholdet havner i skyggen av det daglige slitet for å overleve. Følelsesløshet er nok typisk for utmattelse, men å overse kjærligheten er å snyte de leserne som er opptatt av mer enn å grøsse. Når jeg tillater meg å etterlyse en såpass kommersiell vri, er det fordi Casta uttaler at han har villet fortelle «så håret reiser seg». Han vil med andre ord underholde, og da hadde litt mer kjærlighet gitt større følelsesmessig dybde.

Utfordrer tida
Det er overraskende at ei bok med såpass lettvinne spenningsmomenter, faktisk gjør et forsøk på å utfordre selve tidsbegrepet. Innledningsvis presenterer Judit oss for hverdagen sin i tilknytning til de ulike ukedagene. Det gir uttelling den dagen ingen lenger veit hvilken dag det er. At alle dager blir like, framhever forbausende enkelt og treffende hvordan katastrofen oppleves. Men Casta går lengre. Kanskje er han inspirert av filosofen Heidegger, som i 1927 utfordra lineær, kronologisk tidstenkning med Sein und Zeit. Judit forsøker å forklare:

Det er jo tiden som spenner ut tilværelsen på Jorden. Hvis ikke tiden fantes, ville det heller ikke finnes avstand. Da ville alt skje samtidig og på samme sted. Men ettersom vi har tid, så tar det en viss tid å forflytte seg mellom Paris og London. Men nå er det en lekkasje. Tiden renner ut, og tilværelsen rotes til på en eller annen måte. Den blir sammentrykt. Det blir liksom både mandag og tirsdag. Skjønner dere?

Hva vil forfatteren med dette? Fortelleren husker tilbake uten å føle avstand: «Og på tross av at det alt sammen skjedde for så lenge siden, kjennes det nesten som om det skulle ha vært i går. Eller: som om det er nå. Det er som om tiden bare går rundt, rundt, rundt.» Er ikke miljøkatastrofen like langt unna som vi tror? Eller utspiller det hele seg på grensen mellom livet og døden? I sluttscenen reiser de fire videre på en flåte – inn i et tidløst dødsrike? – mens han som senere blir fortelleren velger å bli værende.

«Krångligheten får man ta som en utmaning,» uttalte de fem sjetteklassingene som utgjorde juryen i Barnens Romanpris hos Sveriges Radio P1. De kåra boka til vinner 2011 først og fremst på grunn av spenninga. Jeg synes tidsleken blir så kryptisk at den senker kvaliteten. Det er modig og originalt gjort, men styrker verken underholdningsverdien eller alvoret. I en verden som oppleves ekstremt kompleks, er det fascinerende nok med apokalypser som helt enkelt tar oss tilbake til de grunnleggende behovene i livet og kampen for å overleve. Denne boka får meg verken til å lure på hva jeg ville gjort i en tilsvarende situasjon, eller til å redusere mitt bidrag til den globale oppvarminga.