Den hemmelige hagen

EN DANNELSESROMAN I VICTORIATIDENS ÅND

En klassiker i ny oversettelse og med nye illustrasjoner.

Det er Dickens-jubileum i år. Victoriatidens store forfatter Charles Dickens ble født 7. februar for 200 år siden (1812–1870). Det gir en ekstra fin anledning til i dag å skrive om en av hans delvis samtidige; Frances Hodgson Burnett og den aller siste norske utgaven av Den hemmelige hagen. (Den siste – i en lang rekke – kom i Torstein Bugge Høverstads oversettelse på Vidarforlaget i 2007.)

Frances Hodgson Burnett (1849–1924) er langt fra så kjent som landsmannen Dickens, men boka hennes, Den hemmelige hagen (1911) er kanskje den største klassikeren i engelsk barnelitteratur, og en av de mest leste fra Victoriatidens England ved siden av Hodgsons andre bøker; Lille Lord Fauntleroy ogThe little Princess .

Den hemmelige hagen regnes som barnebok, men ble først publisert som en føljetong for voksne (jf. Dickens) høsten 1910 i et amerikansk tidsskrift, The American Magazine.

Boken ble utgitt av Frederic A. Stokes i New York sommeren 1911, og i Kristiania samme år i autorisert norsk oversettelse av Therese Bertheau – med tittelen Den hemmelighetsfulde have. Ganske utrolig at førsteutgaven av klassikeren i engelsk barnelitteratur kom ut samme år i USA og i Norge!

Det er Omnipax som feirer 100-årsdagen for den norske utgaven ved å gi den ut igjen, i nok en fullstendig uavkortet utgave og med «nye» illustrasjoner av Inga Moore.

Hege Mehren har oversatt jubileumsutgaven til et ledig norsk vekselvis med lange og langsomt formulerte setninger, og med et fint øre for sosiolekter og forna dars klang. Det klinger godt i mine ører, uten at jeg påberoper meg å ha lest hele den originale victorianske utgivelsen. Verdt å legge merke til allikevel er åpningssetningen i den norske utgaven av 2011:

«Da Mary Lennox ble sendt til Misselthwaite Manor for å bo hos onkelen sin, sa alle at hun var det minst sympatiske barnet noen hadde sett.»

Originalen lyder: «When Mary Lennox was sent to Misselthwaite Manor to live with her uncle everybody said she was the most disagreeable-looking child ever seen.» En viss nyanseforskjell her mellom «minst sympatisk » og «most disagreeable» (mest ubehaglige) bringer oss rett inn i kjernen av dette verket som handler om den 10 år gamle Mary født i India av velstående, britiske foreldre som unngår henne så mye som mulig og overlater til det indiske tjenerskapet å oppdra henne til et ubehagelig barn i vesen så vel som av utseende; herskesyk og uten empati, tynn og gul og med flisete hår. En kolera-epidemi tar livet av foreldrene og tjenerskapet. Lille Mary overlever fordi hun er oversett og glemt inne på rommet sitt i det palasslignende huset.

Å bli oversett blir hennes styrke. Hun sendes til England for å bo hos en sorgtung og uvennlig onkel på et stort dystert gods langt ute på den øde, men naturvakre Yorkshire-heden, the Yorkshire Moor. Mary blir passet på av et vennlig, men avvisende tjenerskap og får streng beskjed om å holde seg på på rommet og ikke utforske godset på egen hånd. Spesielt ikke den avstengte hagen til onkelens kone som døde i barsel. Etter hvert finner Mary både døren til den avstengte hagen og hun finner Colin, den ryggsvake og bortskjemte fetteren som alle tror skal dø ung. Sammen med tjenestegutten, naturbarnet Dickon, og Colin, utforsker hun hagen og dyrker den fram i all sin prakt.

Den hemmelige hagen er en klassisk dannelsesroman i victoriansk ånd. Det ville barnet, foredles og heles gjennom naturen. Mary er det forsømte barnet. Hun er avvist av foreldrene, og mellom linjene kan man ane at moren overser barnet for å være sammen med andre, underforstått en elsker? I møtet med den ville heden og naturbarnet Dickon gror Mary seg sterk og god. I den hemmelige hagen blomstrer hun sammen med den ryggsvake Colin. De heles begge gjennom naturen – i sinn og i skinn.

Hagen er det sentrale i fortellingen, sterkt inspirert av forfatterens interesse for Mary Baker Eddys teorier som la grunnlaget for Christian Science, en kristen trosretning der man blant annet tror på et åndelig helberedelsessystem basert på kristen bønn og Jesu og profetenes helbredelser i Bibelen, og der naturen spiller inn.

Hagen er også det sentrale i Inga Moores illustrasjoner. Inga Moore er en engelsk forfatter og illustratør som blant annet har illustrert Kenneth Grahame’s The Wind in The Willows. I førsteutgaven av The Secret Garden har Maria Louise Kirk (f. Pennsylvania 1860 –1930?) laget illustrasjoner til forside og en innside i en romantisk, nygotisk stil i tråd med tidens uttrykk. Det minner mest om prerafaelittenes stil, en gruppe malere og poeter som ville gjenoppvekke ånden fra kristendommens opprinnelige fromhet . Inga Moores gjennomillustrerte utgave av Den hemmelige hagen spiller videre på historismens interesse for romantikken hage, det styrte villnisset, historismens tilbakeblikk til kultur og temmet natur. Her er den romatiske engelske hage vakkert sløret ned av grønnsvær eller grålig vinterdvale. En pussighet er at ingen tegninger (illustrasjonene ser ut som en blanding av pastell, faregkritt eller fettstift) viser personenes ansikter forfra med blikkontakt. Alle ser ned, bort, eller de er så langt fra at vi ikke ser tydelig. Synd å si det om en så gjennomarbeidet bok, men figurtegningene er påfallende dårlige i forhold til hvordan landskap, eksteriør og interiør er utført i en stil vi kjenner fra 1800-tallets store illustratører som Arthur Rackham; detaljert og ornamentalt. Sløret og skarpt. Drømmende og fantastisk. Moores illustrasjoner veksler mellom store prospekter, utfallende utsnitt av hager og interiør, og vignetter der dyr, fugler, planter og blomster er sikkert, dyktig og besnærende nitid skildret. Det er vakkert, akkurat slik du tenker deg de engelske heder og heier med store gods med hager og grønnsvær.

Litt sjenerende synes jeg det kan bli når hun duser ned illustrasjonene med en form for pointillisme, prikker, uten at det er annen grunn til det enn å blurre ut konturene. Javel er det vakkert, men litt mye av det gode. Når jeg først er inne på detaljer, så er det korrekturfeil her og der, og valg av såpass spede skrifttyper på et så bestrøket, glatt papir, svekker lesbarheten. Og jeg tipper dette er en bok beregnet på høytlesning.

Små innvendinger til et storartet gjensyn med barndommens hemmelige hage.