Den kinesiske tekannen og Pakken fra Australia

Jan-Kåre Øien
Den kinesiske tekannen
36 sider
ISBN 978-82-02-29592-9
Cappelen Damm AS 2008

Pakken fra Australia
38 sider
ISBN 978-82-02-28740-5
Cappelen Damm AS 2009

BILLEDBOK MED STOR B

Jan-Kåre Øien utkonkurrerer sin egen tekst i disse fargesterke, detaljrike og sjarmerende bøkene.

Jan-Kåre Øiens merittliste som illustratør er imponerende: 75 bøker har han illustrert, av dem er 30 billedbøker. Mange kjenner nok igjen den karakteristiske streken hans fra Los Reinert-bøkene av Siri E. Mohr. Men denne gangen står han altså selv for både tekst og bilde. Resultatet er lovende, selv om det fortsatt er en del å gå på.

Øiens illustrasjoner er intense og fargesprakende. De springer ut av boksidene. Hvis man prøver å ta alt inn på en gang, blir det for mye. Det føles masete og rotete. Men ved å konsentrere seg om små utsnitt oppdager man vidunderlige detaljer: Et vindu formet som en kanin, et feiebrett med gulrotrester på, en skjøteledning under bordet. (Jeg tror dette er den første billedboken jeg har sett der alle lampene har ledning som går til en skikkelig kontakt.) Gulrøtter er naturlig nok et gjennomgangstema – det handler tross alt om en harepus, og dette finner vi spor av overalt i illustrasjonene.

Teksten som forsvant
Når en illustratør også skal stå for teksten, blir man straks ekstra oppmerksom på hvordan den fungerer i forhold til bildene. I Den kinesiske tekannen og Pakken fra Australia er det dessverre en del som trekker ned. Mye av dette ligger i layouten. For det første er teksten rent fysisk gitt alt for liten plass i forhold til bildene. Flere steder er teksten lagt inn på en slik måte at den blir et forstyrrende element på en allerede overfylt side. Andre steder blir den nesten borte fordi den er for svak, både i størrelse og trykk. Dette er synd, for Øiens tekst er både lun og morsom. Begge bøkene har herlige poeng som hadde fortjent en mye større plass. Det kryr av spor i teksten som man skulle ønske ble fulgt opp og utnyttet mye mer. Flere steder forteller illustrasjonene videre der teksten glipper, men man skal ha et skarpt øye for å oppdage det. Der teksten er tegnet inn i illustrasjonene, får den derimot både plass og oppmerksomhet og fungerer veldig bra.

Litt hundremeterskogen
Det har vært sagt at Harepus og Piggsvinets verden minner om Ole Brumms Hundremeterskogen, og Øien innrømmer en viss inspirasjon herfra. Til en viss grad synes jeg at dette merkes. Figurene inngår i et tradisjonelt typegalleri: Den kjappe og litt skjødesløse haren mot det ettertenksomme og forsiktige piggsvinet. Vi treffer også en omstreifende musikalsk katt og Harepus sin nærsynte bestemor. Det er mulig at dette typegalleriet vil bli utvidet og at karakterene vil få mer dybde etter hvert som tredjeboka kommer, men foreløpig vil jeg ikke si at vi blir nok kjent med dem til at vi kan snakke om noe helhetlig univers. Teksten er for springende til det. Men den varme humoren og en del av samspillet og dialogen mellom de to vennene gir absolutt assosiasjoner til A.A Milnes bøker. Dessuten virker Harepus minst like hysterisk opptatt av gulrøtter som Ole Brumm er av honning.

En trygg liten verden, med en større utenfor
Harepus og Piggsvinets verden er ikke stor. Handlingen kretser seg rundt Harepus sitt lille røde hus, og vi møter aldri noen virkelig fare, selv om skrekkspillet er skummelt nok. Men det finnes også en spennende verden der ute, selv om vi bare møter den gjennom pakken fra Australia og den kinesiske tekannen som bestemor har gitt til Harepus. Et stykke bak Harepus sitt hus skimter man høyblokker. Hvem bor her? Øien plasserer dette universet med snakkende dyr på to bein side om side med menneskene i utkanten av en liten by som kanskje er Drøbak, og det fungerer fint, synes jeg.

På de to siste sidene Den kinesiske tekannen har Øien også gitt plass til et lite brettspill som man kan spille etter at man har lest boka. Hindringene er morsomme og helt i tråd med bokas univers for øvrig. Dermed får leseren mulighet til selv å delta i Harepus og Piggsvinets verden. En artig detalj.

Sjarmerende, men litt uforløst
Det er mye ved disse to bøkene som er svært tiltalende, og som gjør dem verdt å lese. Under det hele ligger en lun moral: En tekanne fra gode gamle Drøbak kan være like fin som en fra Kina, og en harepus sin beste venn behøver ikke nødvendigvis å være like bra for en annen harepus. Øien har gode poeng, og jeg håper teksten hans neste gang får lov til å leve et like frodig og utbroderende liv som illustrasjonene hans gjør.