Den kvalifiserte stemmen

Under årets litteraturfestival på Lillehammer ble dette fenomenet gjenstand for en debatt – mellom voksne. Barnebokkritikk.no sto som arrangør sammen med Litteraturfestivalen. Spørsmålet de voksne skulle besvare var av det smått umulige slaget: Når barna selv opptrer som kritikere, hva betyr det for litteraturkritikkens kvalitet, legitimitet og relevans? Fra tidligere hører vi et ekko av misfornøyde barnebokforfattere som har fått unge lesere på sin side, og som bruker barna i sitt forsvar mot voksne anmeldere. Diskusjonen er derfor ikke ny, men aktualisert fordi det er en tydelig motesak å løfte fram barnas skaperevne. Barna lager skulpturer i Slottsparken – som kunstnere – mens barn skriver bokanmeldelser i Adresseavisa – som kritikere. Offentlige millioner vil også bli delt ut gjennom Kulturrådets prosjekt «Litteraturskaping med barn og unge», hvor barna selv kan medvirke til å utvikle bøker rettet mot sin egen målgruppe.

Kritikk og korreks

Debatten ble ledet av Lisa Nagel, som er forlagsredaktør hos Aschehoug Barn og ungdom, og som nylig har tatt doktorgrad på scenekunst og litteratur for barn med vekt på møtet mellom barn og kunst. I panelet satt Maren Ørstavik, redaktør i Periskop.no, et tverrfaglig nettidsskrift for kunst for barn og unge, og Ingvild Bræin, som er redaktør i Barnebokkritikk. Begge representerer fagkritikk av kunst for barn og unge, og man kunne tenkt seg en viss konflikt mellom fagkritikerne og den tredje debattanten, Bjarte Bakken fra Foreningen !les. Høy temperatur ble det likevel ikke, for alle virket enige om en slags konklusjon, at barnas stemme kan være en korreks, en innfallsvinkel – men som Bjarte Bakken uttrykte det: Barn kan gi kritikk, men de er likevel ikke kritikere.

Både Periskop og Barnebokkritikk, ved sine redaktører, var tydelige på at de var forsiktige med å blande inn unge synsere. Bræin brukte eksempelet: – En ung bokanmelder kan gjerne få skrive at en bok er spennende, men det krever mer fagkunnskap å forklare hvorfor den er spennende. I Periskop har de likevel prøvd å bruke unge anmeldere, men redaktør Ørstavik kunne fortelle at de vurderer å gå bort fra dette som en fast ordning. – Dette handler ikke om at de unge stemmene er uinteressante, sa Ørstavik. – Men vi vil være tydelige, både på hvem vi er og hvilket samfunnsoppdrag vi forvalter. Ørstavik var også først ute med det poenget som panelet etter hvert skulle samle seg om – at problemet oppsto når en leseranbefaling fra en ung leser blir publisert slik at den kan forveksles med voksen fagkritikk. Ble det selve konklusjonen, at det ikke var noe galt med den unge stemmen i seg selv, men en fare for sammenblanding?

Slipp barna fram

Det går en søt linje fra Jesus og Wergeland til det norske demokratiprosjektet der også barna skal bli hørt. Noen omtaler likevel rettighetssamfunnet med forakt, mens andre rister på hodet når våre politikere klipper snorer på barneprosjekter som altfor tydelig er iscenesatt av de voksne. Norske skolebarn gjør det godt på PISA-undersøkelsene i demokratiforståelse, og det gjør vel ikke så mye om barna blir hørt – så lenge de voksne bestemmer?

Som tilhører og voksen barnebokkritiker opplevde jeg at tankene begynte å gå. Barnas stemme, hva skal vi med den? Jeg vet godt hvilke bøker jeg slukte som barn, og mange av dem ville blitt grundig slaktet av en voksen kritiker. Kritikken ville ikke vært ufortjent, men ingen skal likevel nekte et barn å anbefale en bok til sine venner. Det er denne oppgaven Foreningen !les har tatt på seg, og debattant Bjarte Bakken er prosjektansvarlig for Uprisen, en konkurranse hvor samtlige norske ungdomsbøker, rundt 40 titler årlig, blir anmeldt av unge lesere. Bakken har opplevd at de unge leserne overrasker, både når de trekker fram uventede titler og når de motbeviser en lesermyte, som at gutter ikke vil lese om kvinnelige hovedpersoner. Bakken argumenterte overbevisende for unge anmeldere, så konklusjonen er vel fortsatt at vi har to gyldige stemmer, men at de ikke må blandes?

Proffer og sjarlataner

Etter denne debatten gikk jeg omtrent hundre meter, for slik er Lillehammer i siste uke av mai, det er kort vei til en annen debatt. Temaet var fortsatt litteraturkritikk, men denne gang var det ikke spørsmål om unge eller eldre stemmer. Skillet gikk heller mellom proffer og sjarlataner, skjønt det som skilte debattantene var vel helst deres oppdragsgiver. Litteraturtidsskriftet Vagant har da også et litt annet samfunnsoppdrag enn NRK, Deichmanske bibliotek og Dagbladet. Det var litt vanskelig å forstå at debattens navn kunne være «RIP litteraturkritikk?» når samtlige debattanter mente at de gjorde fagkritiske vurderinger, også når de betjente rollen som leseveileder i et bibliotek, som folkeopplyser på NRK eller som litteraturanmelder i en tabloid avis.

Etter litt hakking på terningkastene til Dagbladet, viste det seg at disse aktørene egentlig hadde en felles fiende: de mange bokbloggerne på det ustyrlige internettet. Hvor blir det av litteraturkritikken som fag når alle står fritt til å publisere sitt syn på en digital plattform? Det er greit og tydelig at de fire debattantene har ulike oppdrag, men redaktør Audun Lindholm i Vagant trakk fram selve skrekkeksempelet, når en norsk bok blir lansert utenlands med en vaskeseddel som refererer til en tilfeldig norsk bokblogg.

Dermed gikk også denne debatten i en bestemt retning. Det handlet igjen om redselen for sammenblanding. Tenk om en velutdannet fagkritiker blir forvekslet med en lekmann – eller et barn? Men kan vi like gjerne vende sverdet om, og spørre: Hva skal vi egentlig med fagkritikk?

Audun Lindholm var svært tydelig på vegne av voksenkritikken. Det handlet ikke bare om å være smaksdommer, eller selger av enkeltbøker. I Vagant bestyrer Lindholm et langt format med høy status på litteraturfeltet, og han beskrev hvordan en grundig artikkel faktisk kan løfte et helt forfatterskap, nærmest påvirke litteraturhistorien.

Et eget økosystem

Ja, hva skal vi med fagkritikk? Og mer spesifikt, hva skal vi med fagkritikk av barnelitteratur? Debattene gikk fort på Lillehammer, og i etterkant ba jeg om noen utfyllende kommentarer: – En kritiker er ikke et barn, forklarer Ingvild Bræin i Barnebokkritikk. – Dermed kan man spørre seg om kritikerne er i stand til å vurdere hva som faktisk treffer målgruppen. Men vi mener at kritikere som fagpersoner er dem som er i stand til å vurdere det rent litterære og illustrative arbeidet i en bok. Kritikere er ikke barn, men barn er heller ikke kritikere.

Maren Ørstavik fra Periskop har det samme oppdraget som Bræin. Hun velger å understreke samspillet mellom aktørene på kunstfeltet: – Fagkritikk inngår i et økosystem som består av kunstnere, kritikere og et publikum. Det er meningen at de ulike aktørene skal styrke hverandre, og til slutt er det også noen som skal dele ut penger.

Dermed blir bildet noe klarere. Dette er altså et økosystem, og ingen nekter publikum å delta. Problemet oppstår når fisken begynner å spise ørn, altså når publikum tar på seg kritikerens hatt, og det slår meg at denne muligheten først og fremst skyldes teknologien.

For 20 år siden var det bare Nationen og Adresseavisa som hadde faste anmeldere for barne- og ungdomslitteratur. I 2001 var det slutt for Inger Østenstad i Nationen, og to år senere fikk Ola By Riise i Adresseavisa tilbud om å bli hovedtrener for Rosenborg. Det var den billige publiseringsplattformen på internett som ga Østenstad mot til å starte Barnebokkritikk.no i 2003, som dermed ble startpunktet for den systematiske fagkritikken av barne- og ungdomslitteratur. Ti år senere fikk vi Periskop.no, slik at hele kunstfeltet ble dekket. I samme periode har privatpersoner utfordret fagkritikken på leseblogger og sosiale medier, med egenpubliserte anmeldelser i høyst ulike sjangre. Du skal faktisk være ganske kjent med feltet, og dessuten god til å google, for å kunne skille mellom kvalifisert og ikke-kvalifisert, redaksjonell eller kommersiell bokomtale.

Når først tankene er på dette sporet, så kan jeg løselig sitere Karl Marx som hevdet at teknologien skaper den nye moralen, og i dette tilfellet er den nye moralen en redsel for at multimedia overtar, at barn ikke leser bøker i det hele tatt. Derfor hører jeg sjelden en bekymring over at barna leser for dårlige bøker, og smaksdommerne er virkelig under press hvis lesing først og fremst skal reddes som instrument. I den nasjonale dugnaden for barns lesevaner er all omtale av barne- og ungdomsbøker ønskelig av alle aktører på feltet. Mitt inntrykk er at ambisjonen også har gitt resultater, at litteratur for unge lesere har oppnådd mer synlighet de siste årene. Men i all støyen er det likevel noen som bekymrer seg over at stemmene blir forvekslet.

Undervisning i kritikk

Med internett stiger målgruppens makt på alle felt. De voksne kritikerne kan derfor bekymre seg over at antallet bokanmeldelser i papiravisene har sunket, men hvem har egentlig den kvalifiserte stemmen for barne- og ungdomslitteraturen? Også Uprisen kan takke den nye teknologien. Årlig havner 1000 nye anmeldelser i Uprisens rikholdige arkiv, og prosjektansvarlig Bjarte Bakken er dermed redaktør for Norges desidert største «litteraturavis» for norske ungdomsbøker. Ikke minst er Uprisen viktig for synliggjøringen av feltet, og mange forfattere har nok fått en tåre i øyekroken av å lese en panegyrisk anmeldelse av sin ellers usynlige bok.

Uprisen er dessuten en gavepakke til lese- og skriveundervisningen i skolen. Det er ikke så lett for en norsklærer å finne meningsfulle skriveoppgaver, og det ligger god motivasjon i å bli publisert. Underveis i prosessen får de utvalgte skoleklassene besøk av voksne kritikere. – Men vi er svært opptatt av ikke å være smaksdommere for de unge, sier Bjarte Bakken. – Vi gir kun undervisning i kritikk som sjanger.

Det er her vi aner en høyere syntese. Undervisning i kritikk. Selv om Uprisen gjør alt for ikke å være iscenesatt, så er den heller ikke en plattform for den plumpe mening. Når jeg leser Uprisens anmeldelser ser jeg et godt dressert kritikerkorps som nøye passer på en tredeling med handlingsreferat, sitat og begrunnet dom. De mangler nok noe kunnskap om dramaturgi, og kan ikke forklare en forfatter (eller forlaget!) nøyaktig hvorfor en bok ikke er spennende. Derimot kan de unge ekspertene gjøre det en voksen anmelder ikke kan – fortelle om gjenkjenning av sin egen hverdag.

Hva skal vi ha til middag?

Fra en tidligere litteraturdebatt husker jeg utsagnet: Det nytter ikke å spørre barn om hva de skal ha til middag, da blir det McDonald’s hver dag. Men Uprisen viser at dette er en stygg forenkling. De unge anmelderne tror tydeligvis at dette er et fag, at de kan lære mer om litteratur og kritikk, og dermed styrke sin posisjon som smaksdommere. Det er mulig at de fortsatt ikke er kritikere, men disse ungdommene viser tydelig at de har troen, at de tror på den kvalifiserte stemmen.

Hvis du går til teoretikere innen kunst og smak, som til Sklovskij og Bordieu, så er det vanskelig å begrunne at barn kan være verken kunstnere eller kvalifiserte kritikere. Men vi har også hatt en debatt her på Barnebokkritikk om kritikerroste bøker for barn som ingen barn har lyst til å lese, og da skal vi vel bare være takknemlige når Uprisens anmeldere strekker seg etter å delta i det litterære økosystemet?

Min konklusjon er uansett ganske banal. Når stemmene blandes, så skyldes det først og fremst at fagkritikkene på barne- og ungdomsfeltet lever på internett, et svaiende hav av foranderlighet hvor de ulike stemmene er dømt til den daglige oppgaven å kjempe for sitt eget liv.