Den lille flodhesten og havet

Det suser i Sivert er en bildebok tegnet, skrevet og formgitt av Ragnar Aalbu. Boken handler om svømmevegring slik det fortoner seg for den lille flodhesten Sivert. Gi det litt tid, er forfatterens forslag til løsning. «Flodhesthvisker» kaller Aalbu seg på tittelsiden, i en velkjent humoristisk tone. Personifiserte flodhester skjønner han seg i alle fall godt på, og da særlig den minste av dem. Aalbu hjelper oss å forstå barnets nøling.

Den lille tenkeren

Fortellingen følger en dag i Siverts liv, fra soloppgang til solnedgang. Historien starter allerede på tittelsiden, hvor ser vi flodhest-mor og hennes tre barn troppe opp på stranda for å bade. Hovedpersonen er minst og kommer luntende bak de andre. Sivert har sitt eget tempo – og sitt eget perspektiv, skal det vise seg. Flodhester liker som kjent å bade, men ikke Sivert. På stranda blir han sittende og gruble.

Sivert har sine egne meninger og er trygg i dem. Fra sitt ståsted under parasollen får han formidlet sitt perspektiv på tingene. «Bading er altfor mye armer og bein» fastslår Sivert, mens han betrakter brødrene som roper, spruter vann og slåss om badeballen. «Hvorfor kan de ikke bare ha en ball hver?». En ilter måke i forgrunnen virker enig. Ned over hodet har han tredd på seg fullt ørevern.

Sivert er komisk og karikert, men samtidig realistisk i måten han reagerer på situasjonene rundt seg. Som type er han skvetten, men argumentene hans virker også rimelige. En gang mistet han badebuksen foran de andre. Aalbu tegner ut hele scenen slik at det først blir morsomt, deretter flaut. Som leser får man ta del i opplevelsen både slik det ser ut for andre og slik det føles for Sivert. Skammen fra de andres latter har tydelig satt seg.

Komisk figur

Hovedpersonen stikker seg ut i det sjøgrønne landskapet med sin røde, solbrente hud. Bøttehatten gjør ham ekstra komisk, men kanskje gjør det ham også til den mest fornuftige i søskenflokken? Sivert er nemlig den eneste som tar etter sin mor. Begge bruker hatt som beskyttelse mot solen.

Aalbu har sansen for det snodige og snåle. I tillegg utviser han en genuin varme for figurene sine. Sivert selv er som en åpen bok. Alt han tenker deler han med leseren. Kroppsspråket er ufiltrert og nakent. Engasjementet smitter. Leseren går fra å le av til å le med Sivert.

Figurdesignet understreker det ufrivillig komiske i fortellingen. Figurene er bevisst klumpete og klumsete satt sammen, med et uttrykksfullt resultat som gir dem en sårbar, odd kvalitet. Det hele er stilrent utført, fra de runde og spisse geometriske formene, til den myke tekstureringen som løser dem opp igjen. Sistnevnte bidrar til å skape en lys og lett tone i boken.

Selvrefererende detaljer

Mye levende liv er synlig takket være en effektiv komplementærkontrast mellom landskap og dyr. Det yngler av morsomme figurer i boken, fra fisk og frosk til et kongerike av sjøstjerner – og endatil hovedpersoner fra tidligere bøker av Aalbu, inkludert muldvarpen fra Muldvarp-trilogien og Paisommer (Vigmostad & Bjørke, 2019). Katten Georg fra utgivelsen George er borte (Ena, 2021) dukker også opp på én av sidene. Boken handler om døden, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2021. Døden tematiseres også så smått i årets bok. På en av sidene stirrer skjelettet av en fisk like inn i hvitøyet på en annen fisk.

Under havet skjuler det seg også skatter. Sivert tør ikke ha øynene åpne under vann, og går dermed glipp av dem. Aalbu velger å viser frem alt det fantasifulle som skjuler seg i dypet. Flaskepost, en havfrue, og en skattekiste med gull er noen av ingrediensene.

På bunnen av havet ligger også en druknet smarttelefon. Gjenbruk er tingen, skal vi tro Aalbu. Bokformatet hans imiterer eksempelvis en laptop, med liggende format og buede hjørner. Grepet er først og fremst en artig gimmick for den voksne. Kanskje er det ikke en like morsom samtalestarter. Små barn vil nok kjenne igjen smarttelefonen i havdypet lenge før de innser at boken skal ligne en bærbar datamaskin.

Bading gjør susen

Sivert er flink til å tenke seg inn i problemer, men evner også å tenke seg ut av dem. Når sand og solkrem til slutt gjør at han føler seg som en «nugget», bestemmer han seg likevel for å hoppe ut i vannet. Straks etter kommer det en rekke superlativer om gleden ved å bade. Øyeblikket er det som teller. Fortellingen strekkes videre, inn i natten – og kanskje også evigheten? Mot slutten lar alle seg inspirere av familiens minstemann.