Den lille helten og kattekidnapperen

LITT FOR VELKJENT

Det er vanskelig å finne noe utenom det helt ordinære i denne fortellingen om lille Karin som gjennom å redde familiens katt blir dagens helt.

Velkjent plot
Plottet er greit nok. Det handler om lille Karin, lillesøster i huset. Katten Ulrikke forsvinner under en lek, og barna tror det er den gamle, skumle dama som bor i nabolaget som har kidnappet den. Planer legges, mens Karin som egentlig er for liten til å få være med på noen ting som helst, redder Ulrikke og blir storesøster Ninas helt. Alt vel med andre ord. Grøntvedt er både forfatter og illustratør på boka, men lykkes bedre i den ene kunstformen enn i den andre. Jeg kommer tilbake til det.

Lyter i karakterregisteret
Etter å ha lest boken flere ganger, klarer jeg ikke å hente frem det største engasjementet. Å lese om små, hverdagslige detaljer kan ofte være spennende og givende. Grøntvedt legger til rette for de små ting og beskriver leken mellom Karin, søsteren og nabobarna fint, men det mangler likevel noe for å trekke leseren helt inn i situasjonene. Personene er lite utviklet, og de fire barna likner til forveksling på hverandre både i tale og i handling. Når vi for eksempel i starten får vite at Nina er den som vanligvis sjefer, følges det ikke alltid opp senere i teksten. Vi beveger oss i overflaten og forutsigbarheten blir større utover i boka. Enkelte momenter får større oppmerksomhet enn hovedplottet skulle tilsi, og dette gjør også handlingen noe sprikete.

Forfatteren holder derimot et sobert språk, men hun er likevel ikke redd for å bruke ord som ikke automatisk brukes av bokens målaldersgruppe. Det er godt å se at mottakeren ikke undervurderes, men heller gis en mulighet til å utvikle og utvide nysgjerrigheten. På dette planet er boken befriende i sin upedagogiske tilnærmelse.

Illustrasjonene løfter
Den lille helten og kattekidnapperen er gjennomillustrertog tegningene er det sentrale i boka. Grøntvedts strek er lett å like. Hun bruker friske og duse farger om hverandre og legger vekt på en detaljrikdom som ofte forteller en egen historie. Enkelte illustrasjoner har også et tilfang av collageteknikk, men det er i de store strekene at Grøntvedt er på sitt beste. Liksom i teksten er det også i billedskildringen av personene jeg savner en større dybde. Barnas ansiktsuttrykk kan bli for like, og de mangler det særpreget som man ofte leter etter for å kunne skille dem fra hverandre og lettere gjenkjenne den enkelte. Når mange av illustrasjonene også omhandler samme situasjoner, er det fremdriften i historien som blir skadelidende. Likevel løfter Grøntvedts illustrasjoner historien opp der teksten er svak. Større rendyrking i detaljene, samt bedre personkarakterisering ville likevel være velkomment.

Mangler det ekstraordinære
Det at fortellingen er såpass forutsigbar gjør noe med lesningen og gjennomgangen av boken. Det er ikke første gang man hører om den skumle mannen eller dama i nabolaget, som viser seg å ikke være så skumle likevel, bare misforstått. Når man skal skrive seg inn i et såpass velkjent plott, trenger man noen ekstra ingredienser. Noe utenom det vanlige eller noe spesielt. Dessverre er denne boka helt ordinær og fornemmelsen jeg sitter igjen med er greitt nok.