Den lille mannen og Gud

HER OG DER OG OVERALT

ALMA-prisvinner Kitty Crowther leker med det filosofiske begrepet panteisme. Det er blitt en alvorlig titt-titt-lek, med humoristisk snert.

Sammenfattet, som i ingressen over, lyder den belgiske bildebokforfatterens første bok i norsk oversettelse som en bok i kategorien «bildebok for barn, men mest for voksne». Det er den ikke!

Boka er enkel både i tekst og bilder, men som all god kunst er den uten grenser, uten definert målgruppe, og den kan leses på flere plan:

Om en liten mann som møter en merkelig skapning i skogen som sier han er Gud. De blir venner og gjør morsomme ting sammen før de går hjem til mannen for å spise omelett. Etterpå går Gud hjem til kona.

Det er ikke bare moro, mannen blir også skremt – for Gud kan jo som kjent både fly, gå på vannet og han har evnen til å skape seg om til hva som helst, også til en gorilla. Men mannen kan noe Gud ikke kan, og harmonien gjenopprettes.

Boka kan også leses som en eksistensiell undersøkelse av det guddommelige, en drøftelse av gudsbegrepet, av troverdighet og av menneskets eget verd og indre styrke.

En liten mann går sin sedvanlige morgentur i skogen, da han møter «noe». «Noe» viser seg å være Gud, men han, for det er en han, insisterer på at han er bare en av mange guder.

Denne guden ser ut som en blanding av et spøkelse og Barbapappa. Og han har den enestående evnen til å omskape seg til hva det skal være; en gammel mann med skjegg og blå kjortel, en hare, en hjort, en indianer, en gorilla – eller til en vanlig mann, som ligner på faren til den lille mannen. Den lille mannen og Gud har en fin dag i skogen omgitt av blomster, planter, trær og ulike dyr, før de går hjem til den lille mannen for å spise omelett og etterpå tar de seg et bad i en dam og klatrer i et tre.

Det vil si, Gud vet ikke hva omelett er, og han kan verken svømme eller klatre slik den lille mannen kan. Gud gjør det på sin måte; han går på vannet og han svever. Når kvelden senker seg over dammen, tar de to farvel, den lille mannen vasker opp, mens Gud går hjem til kona som ber ham lage en av hans berømmelige omeletter, og etterpå lokker hun med et bad i innsjøen … Hmm. Tygg på den!

Crowther tar barn på alvor. Det innebærer at hun behandler dem som hele individer med et helt følelsesregister der det også inngår sorg, sinne og ensomhet. Barn har en eksistensiell opplevelse av frykt, for å sovne – for de vet ikke om de våkner igjen, sa Crowther da jeg møtte henne på barnelitteraturfestivalen i Stavanger våren 2011. Hun snakket også om hvor mye naturen betyr for henne. Og at hun ved å tegne vegetasjon og blomster, detaljert og tett på, som en projeksjon av følelser, slik vil få barna til å elske naturen.

Og nettopp kjærligheten til naturen gjennomsyrer Den lille mannen og Gud.
Fargeholdningen er lys og det er luft rundt figurene. Både den lille mannen og Gud strekes opp med enkle konturer, mens detaljer i vegetasjon og skog fylles ut i mørke tette partier. Det er ikke korrekt tegnet, blomstene ser ikke slik ut virkeligheten, hvis man skal bruke en vitenskapelig målestokk. Crowthers illustrasjoner er mer som tegnede forestillinger om hvordan planter og skapninger ser ut.

Gud har en enkel form som minner om Barbapappa. Grunnformen er konstant, den består inne i de ulike skapningene Gud skaper seg om til. Rundt Gud, og rundt enkelte planter og dyr, er det trukket en konturlinje i lys fluoriserende farge. Det er som en aura – en markering av det guddommelige i naturen, i verdensaltet. Så lite skal til for at illusjonen av noe guddommelig, panteistisk skapes.

Crowthers illustrasjoner er enkle, men de er samtidig fulle av detaljer. De er rytmiske og nærmest suggererende i bølgende sjikt innover i bildet.

Den belgiske bildebokskaperen Kitty Crowther, mottok i 2010 ALMA-prisen (Astrid Lindgren Memorial Award) på fem millioner svenske kroner. Bildebøkene hennes handler ofte om liv og død, om kjærlighet og ensomhet, om selvmord og om Gud. Almenmenneskelig tematikk. Hun hevder selv at hun skriver bøker for barn, selv om tematikken er voksen. I Annie du Lac som kommer i norsk oversettelse til høsten, handlet det om selvmord.

Den lille mannen og Gud kan karakteriseres som et essay i bilder og tekst, en filosofisk spasertur med avstikkere til det og hint innen filosofi og religion. Hva gjør den allikevel til en bok for barn, for små barn?

I tekst, i dette tilfelle lydhørt oversatt av Henning Hagerup, som i bilder, beveger Crowther seg mellom eventyr og realisme. Tegninger streket opp med penn/blyant og fylt ut med fargeblyant, går utover og forbi tekstens hverdagslige og ordknappe realisme. Eventyrlige og naturlyriske tegninger av landskap og natur understreker tekstens letthet og samtidig dens underliggende alvor. Det eventyrlige og det hverdagslige. Det lette og det tette – i tekst og i bilder. Barna leter seg fram i naturdetaljer og en Barbapappa-gud som skifter utseende, mens den voksne leseren leter etter sannhetsgehalten i Gud og styrken i den lille mannen. Sammen gleder både barn og voksne over eventyret .

Dette er bøker til både glede og grublen. Ja takk til flere oversettelser av Kitty Crowter! Selv om forlaget har vært flinke og til nå har gitt ut fire småbarnsbøker i serien om Poka & Mina, så venter vi stadig på flere av bildebøkene med voksen tematikk – for barn.