Den lille prinsen

ANNERLEDES OG BERIKENDE OM DEN LILLE PRINSEN

Anmeldt av Elizabeth M. Nome

Tegneserien er en herlig modernisering av Antoine de Saint-Exupérys klassiker.

Saint-Exupérys lille prins
Mange kjenner og har et forhold til boka fra 1943, der den lille prinsen med det gylne håret tar forfatteren og leseren med på en dannelsesreise, og gjør oss mer bevisst på hva som egentlig betyr noe. Den lille prinsen er et poetisk stykke livsfilosofi der følsomhet, skjønnhet og ærbødighet vektes tyngre enn makt, forfengelighet, tall og rigide regler. Prinsens forundring over (voksne) menneskers tenke- og handlemåter gir et innblikk i hva som går tapt når fornuften får overtak.

Historien om prinsen
Det viser seg ganske raskt at Joann Sfar har beholdt mye av den originale teksten, og at historien i det store og det hele er lik. Vi blir introdusert for historien idet fortelleren, en pilot i et fly, forklarer at en tegning han laget som 6-åring, av en kvelerslange som holdt på å fordøye en elefant, aldri ble gjenkjent som det av de voksne. De trodde han hadde tegnet en hatt, og rådet ham til å heller drive med ordentlige ting. Fordi Saint-Exupéry selv var pilot, får vi inntrykk av at han er fortelleren, og dermed også en fornemmelse av at det han gjengir er en sann historie. Foruten anekdoten om hattetegningen er det nok ikke det, men det er likevel effektfullt. Piloten spør så retorisk: «Hva er egentlig ordentlige ting? Geografi, historie, regning og grammatikk?» (s. 2). Kontrasten mellom evne og vilje til fantasi og (såkalt) fornuft, og mellom det som er viktig og uviktig, lanseres med en gang som et sentralt tema.

Når piloten nødlander i Sahara og må reparere flyet, dukker plutselig prinsen opp. Prinsens gjenfortelling av sine erfaringer til piloten danner hovedfortellingen. Prinsen har dratt fra sin bitte lille planet, asteroide B 612, på grunn av en dum, stolt og forfengelig rose, som han for sent forstår at han elsker. På vei vekk fra asteroiden reiser prinsen innom seks andre planeter, der han møter en konge, en forfengelig mann, en dranker, en forretningsmann, en lyktemann og en geograf. Disse typene lærer ham noe nytt om livet. Med unntak av lyktemannen vekker alle forundring hos prinsen, som synes at de voksne » virkelig [er] merkelige». (s. 55). På den sjuende planeten Jorden møter han en slange som snakker i gåter, og som forteller ham at han kan sende ham tilbake til planeten han kom fra dersom han vil det. Han finner en rosehave og innser skuffet at hans egen rose slett ikke er unik. Møtet hans med en rev er svært sentralt, reven forklarer nemlig noe viktig. Reven lærer ham om det «å gjøre tam»:

«Ennå er du ikke noe annet for meg enn en liten gutt som likner hundre tusen andre guttunger. Og for deg er jeg bare en rev som likner hundre tusen andre rever. Men hvis du gjør meg tam, så vil vi trenge hverandre. Du vil bli den eneste i verden for meg, og jeg vil bli den eneste i verden for deg.» (s. 80).

Prinsen forstår at rosen hans, til tross for at det finnes hundre tusen like roser, er spesiell for ham nettopp fordi han har investert tid og kjærlighet i den. Av reven får han innsikt i en hemmelighet: «En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.» (s. 85). Prinsen skjønner at han må reise tilbake til blomsten han forlot, og benytter seg av slangens tilbud.

Den lille prinsen som tegnet fortelling
I Saint-Exupérys verk er tegningene og det å tegne et gjennomgående motiv, og forfatteren har selv illustrert boka. Fortelleren kommenterer stadig sine egne illustrasjoner og hvorvidt de yter det tegnede rettferdighet. Selv mener han nemlig at han er en dårlig tegner, og han unnlater stedvis å tegne ting fordi han mener han ikke vil få det til. Selv om det er forholdsvis mange tegninger i originalen, er det dermed først og fremst det skrevne som driver historien fremover. Derfor er det interessant å se hva som skjer når tegningene blir det mest fremtredende.

Joann Sfar er en prisbelønnet tegneserieskaper. Gjennom 110 sider med seks bilder på hver side gir han oss den klassiske historien i ny innpakning. Det er en modig utgivelse, særlig med tanke på hvor viktig tegning fremstår hos Saint-Exupéry. Men Sfar viser respekt for de originale illustrasjonene. Det første som slår meg med tegneserien er nemlig hvor lett gjenkjennelig den lille gutten på forsiden er. Med hendene godt nede i de grønne bukselommene, skjerfet flagrende bakover og en stor gyllen hårmanke kan vi med en gang se at Sfar har beholdt prinsens særtrekk slik Saint-Exupéry først tegnet ham. Men her er selvfølgelig også en rekke forskjeller. For eksempel er fortelleren (piloten) med som tegnet hovedperson, og flyet Saint-Exupéry selv ikke torde tegne, danner bakgrunnsmotiv for store deler av handlingen. Den poetiske beskrivelsen av rosens tilsynekomst kompletteres av Sfars vakre tegninger. Reven har fortsatt lange og spisse ører, men i tillegg får den en mer levende fremtoning. Det brukes sterke farger, ikke pasteller som hos Saint-Exupéry, og disse understreker stemninger og skaper skarpe kontraster

Tegningene er historien hos Sfar, og en del forklarende elementer er borte eller kortet ned. Noen vil kanskje synes at man mister viktig bakgrunnsinformasjon og at det hele blir mer filosofisk og svevende enn det kan virke i originalen. Jeg synes imidlertid at bildene og teksten utfyller hverandre og sammen skaper et univers som appellerer både til syn og forstand, og som gir rom for ettertanke. Utførelsen kan sammenlignes med det som skjer når ulike utøvere tolker notene til et musikkverk: Sfar har tolket Saint-Exupérys noter og laget en versjon som er gjenkjennelig, men samtidig annerledes og berikende. Selv om målgruppen for boka er barn mellom 7 og 12 år, vil jeg trygt anbefale den for både voksne og barn, enten de kjenner historien fra før eller ikke. Ikke bare er det mange spennende og vakre illustrasjoner å se på, boka kan samtidig inspirere til samtale og refleksjon om hva som er vesentlig i livet.

Forlaget har holdt seg til Inger Hagerups oversettelse av den norske originalen, mens Christina Revold har tilpasset den til tegneserien. Det var et klokt valg. Tilpasningen fungerer fint, og Hagerups lyriske språk passer svært godt til bildene Sfar har tegnet.