Den løyndomsfulle hagen

Den engelske hagens mysterier

”Då Mary Lennnox vart send til morbror sin på Misselthwaite-herregarden i England, sa alle at ho var det minst vakre barnet ein kunne tenkja seg.” Med denne setningen åpner barnebok-klassikeren Den løyndomsfulle hagen. Bokas hovedperson er ikke bare stygg, men ufordragelig også. Hun er et barn som hverken har bokas eller lesernes sympati til og begynne med, men vi leser spent videre likevel, fordi det gjemt i åpningssetningen ligger et løfte om forandring. Og hvordan det skal gå til, er den gåten vi gjerne vil ha en løsning på. 

Frances Hodgson Burnett (1849 – 1924) vokste opp i Manchester i England, men flyttet som voksen til USA. Denne to-kulturelle bakgrunnen benytter hun i barnebøkene sine til å fremstille England utenfra. Lille Lord Fauntleroy (1886) handler om en amerikansk fattiggutt som mister faren sin og derfor blir hentet til farfaren på godset i England. Det er kulturforskjellen som står i sentrum av skildringen, der den lille åpne, amerikanske gutten som ikke kjenner hierarki, sjarmerer de stivbente, hierarkisk innstilte engelskmennene. Også i Den løyndomsfulle hagen følger vi et barn som blir sendt til det opprinnelige hjemlandet England. Denne gangen kommer hun fra India. Faren har vært utsendt av den engelske regjeringen, kone og barn har fulgt ham dit til et luksusliv med en tjener på hver finger. Men så dør foreldrene i kolera. Mary, som da er seks år gammel, blir sendt til sin onkel på et gods i Yorkshire. Hun har vent seg til en hierarkisk væremåte, hun sjarmerer ingen, og ikke er det engelskmennene som sjarmerer henne heller.

Marys dårlige sider er mange. Hun er rasist, hovmodig, kommanderende og stygg – helt motsatt snill pike-idealet. Men gjennom små drypp av opplysninger forstår vi hvordan Mary er blitt slik, derfor føler vi likevel, etter hvert, en viss sympati for henne, spesielt fordi hun er helt alene i verden, selv om hun er en rik pike med et stort tak over hodet, og selv om hun er en stygg pike som ikke vil spise opp maten sin. Samtidig med at vi forstår hvorfor lille Mary er blitt så ufordragelig, legger vi merke til at hun leker at hun planter blomster og dyrker sin egen hage, og at hun har et godt forhold til dyr. Det er denne interessen som avslører at hun innerst inne er av et godt emne. Og det skal vise seg at det til sist er den engelske hagen hun steller, som skal forløse hennes gode sider.

Kompositorisk er Den løyndomsfulle hagen konstruert som en romantisk, gotisk roman over tre gåter: Hvordan skal Mary bli et vakkert barn? Hvem er det som skriker om natten? Og hva skjuler seg bak den stengte muren? Miljøet er Yorkshire, store forblåste moer og en isolert herregård der alt kan skje. Den gotiske fantasien om en ung kvinne som blir holdt innestengt av en grum slottsherre blir her erstattet av en bare litt mer realistisk skildring av en liten, syk og forsømt gutt, som er like ufordragelig som Mary selv, og som heller ikke har matlyst.

Dette er en barnebok med klare verdier, noen av dem er helt uproblematiske i dag: Alle er egentlig gode, men de trenger omsorg og oppdragelse. Rasisme og hierarki er forkastelig. Mer forunderlig er dyrkelsen av de fattige. I Den løyndomsfulle hagen er det fattig-gutten som er den gode, han snakker med dyrene, han kan gå uten mat i timevis, han ordner opp for alle. Og hans like fattige mor er det store morsideal for de forsømte rikmannsbarna. Like underlig, men svært fascinerende, er det å oppleve den romantiske troen på naturen som menneskets egentlige vesen. Den ville moen representerer Guds under og kan fylle Mary med ærefrykt for alt det liv den rommer. Men det er først når hun selv begynner å dyrke naturen at hun blir forandret. Og det største miraklet oppstår når hun begynner å re-kultivere den forsømte hagen bak muren. Hagen er menneskeskapt, denne spesielle hagen er like forsømt som henne selv, men når barna i fellesskap arbeider for å bringe den i orden igjen, får de selv et nytt livsinnhold. Mens de dyrker en hage som fremstår som kunstig frembrakt, disiplinert, vill natur, blir de like kultiverte og friske og vakre som den engelske hagen selv. (Og så får de selvfølgelig igjen matlysten!)

Den løyndomsfulle hagen fortjener å bli tatt vare på som en av barnelitteraturens store skatter. Men jeg anbefaler å lese den i original. Riktignok fungerer Inger Hagerups oversettelse fra 1932 helt utmerket på sine premisser. Språket glir godt, og ukjente begreper blir umerkelig forklart. Dette er fjerde utgave av Hagerups oversettelse. Hva som er skjedd med den underveis fremgår ikke av kolofonen, der står kun årstallet 1978, som om 3. utgaven skulle vært den første. Kanskje ble oversettelsen revidert den gangen? Det er rimelig å anta at rettskrivingen ble justert, for den er ikke iøyenfallende gammeldags.

Likevel er den gamle oversettelsen problematisk i dag, fordi det er så mange hull. Vi merker det ikke før vi leser originalen, da får vi et inntrykk av hva Hagerups oversettelse lar oss gå glipp av: Vi får for eksempel ikke vite hvor sterkt Mary beundrer sin vakre mor. Vi får heller ikke vite at Mrs. Medlock som henter henne i London, egentlig skulle ha vært i sin nieses bryllup, men at hun ikke torte å be seg fri, og vi får slett ikke vite at det regner når Mary kommer til Yorkshire. Oversettelsen er forkortet etter prinsippet: Noe av det som hører med til person- og miljøskildringen kan fjernes slik at handlingen kommer tydeligere frem. Men dette tilfeldige forkortelsesprinsippet går ut over personutviklingen, som på engelsk er troverdig innenfor en romantisk ramme, men som på norsk er avhengig av leserens gode vilje (og den opparbeider vi underveis fordi historien er spennende). På engelsk fungerer miljøskildringen som en setting for handlingen. Det er viktig å få vite at det regner, for det er med på å underbygge stemningen av en gotisk roman der naturen speiler innemiljøet, slik at vi ikke bare aksepterer, men forventer at det skal være noe skummelt og galt på ferde, slik at Mary oppfattes som en reddende heltinne. På norsk blir vi overlatt til en svakere naturforankring som bakgrunn for den gotisk inspirerte handlingsgangen.

Den løyndomsfulle hagen er spennende lesning, men ikke et så helstøpt litterært verk som The Secret Garden.