Den morsomme pessimisten

«Jeg heter Victoria Spring. Jeg har det med å dikte opp en hel masse i hodet, som jeg etterpå depper over. Jeg liker å sove, og jeg liker å blogge. En dag kommer jeg til å dø». Slik presenterer hovedpersonen i Solospill seg for oss. Hun ser ikke lyst på livet, til tross for at andre gjerne vil bli bedre kjent med henne,

Og hun fortsetter i det samme sporet. Etter hvert begynner leseren å ane at dette ikke bare er noe hun sier for å være morsom, men at Tori sannsynligvis har noen psykiske problemer hun ikke helt selv forstår omfanget av. Det er imponerende subtilt fremstilt, og humoren og alvoret følges som likeverdige elementer hele boken igjennom.

Den språklige tonen er overbevisende; jeg tror på hovedpersonens negative livsholdning og sarkastiske kommentarer. Jeg synes også det er formidlet på en god måte, slik at det som skal oppfattes morsomt, faktisk blir det. Mange forfattere prøver å formidle den «riktige» livstrøtte holdningen til tenåringskarakterene sine uten å lykkes, men Oseman gjør det på en måte som fremstår autentisk. Hun kommuniserer til leseren over hodet på hovedpersonen sin, en sjelden prestasjon hos så unge forfattere (boken ble antatt av forlaget da Oseman var atten år). Dette virkemiddelet kan i andre tilfeller føre til at hovedpersonen blir gjort narr av, men jeg er aldri i tvil om at Tori har sin forfatters fulle støtte.

Godt oversettervalg

Konseptet i boka dreier seg om en blogg kalt «Solospill», der formålet er å riste litt i folk, gjøre tenåringenes hverdag lettere. Under slagordet «Tålmodighet dreper» bryter Solospill inn i undervisningen, de overtar høyttaleranlegget på skolen, arrangerer utendørstreff – alt uten at vi vet hvem som står bak. Det hviler en uhygge over fremstillingen: Solospill vil – tilsynelatende – det beste for elevene. En beskjed fra bloggen lyder som følger «Vi er på deres side. Dere trenger ikke engste dere for hva vi vil eller ikke vil gjøre». Denne beroligende kommentaren virker mot sin hensikt, for meg høres det ut som noe romvesener kunne sagt, før de overtok jorden. Spillet blir gradvis mer ekstremt, og det klarer å vekke Tori, om enn ikke akkurat på den måten personene bak bloggen hadde tenkt.

Originalens tittel er Solitaire, som direkte oversatt kunne vært «kabal». Jeg undrer meg ikke over at oversetteren Heidi Sævareid og Mangschou forlag valgte en annen tittel. Den doble betydningen kommer likevel tydeligere frem i originalen, da den både spiller (!) på ensomhet og bloggens spill med elevene på Toris skole som en slags kabal. Den norske tittelen fungerer godt fordi den signaliserer at ensomhet er et viktig tema, men ser man bort fra tematikken, er det ikke like selvsagt at bloggen i boken kalles «Solospill». Jeg synes likevel at valget med å la den tematiske betydningen veie tyngst, er helt riktig.

Et mindre heldig valg er formuleringen «Høylytte, erfarne jenter som (…) røyker sosialt eller er avhengige». Kanskje kunne «som røyker til fest» vært mer naturlig?

Humor i ungdomslitteraturen

De aller fleste morsomme bøkene for ungdom har en fortellerstemme eller en handling som er dyster og negativ. Ofte sliter hovedpersonen i disse bøkene med depresjoner, angst og ensomhet, og de isolerer seg gjerne med vilje. Situasjonen rundt hovedpersonen og handlingen er dermed ofte det motsatte av morsomt, men fortellerstemmens ekstreme negativitet er så overdrevet at det blir humoristisk likevel.

Handlingen i de morsomme bøkene for ungdom går ofte ut på at det skjer noe som gir den ellers så kyniske karakteren en genuin følelse, en følelse de ikke gjør narr av, men som betyr noe og som er god. I så måte følger Solospill tendensen. Den handler om det alle vel innerst inne ønsker seg: å bli sett, og at det skal finnes i hvert fall ett menneske som vil gjøre hva som helst for å lære oss å kjenne.

Problemet med bøker som dette, er at det underveis kan være vanskelig for leseren å bli engasjert i hovedpersonens prosjekt, hvis det overhodet finnes et slikt, fordi mange av disse hovedpersonene selv ikke engasjerer seg i noe som helst. Denne utfordringen kan løses ved at boka har et prosjekt som kommuniseres til leseren som noe spennende, selv om hovedpersonen ikke synes det. Andre karakterer som er mer entusiastiske rundt prosjektet kan også bidra til at leseren engasjerer seg. Uansett er en eller annen form for engasjement nødvendig for å ville fortsette å lese.

Internt og tilfeldig

Oseman klarer på imponerende vis å kommunisere noe til leseren utenom Toris innbitte mangel på entusiasme overfor alt. Det vi forstår, handler først og fremst om hvordan hun egentlig har det.

Handlingen er bygd opp omkring bloggens utvikling og etter hvert avsløring av dem som står bak. Derfor kan man argumentere for at det er mysteriet rundt hvem som står bak bloggen Solospill og hva de finner på, som er den primære drivkraften i handlingen. Med Toris innstilling tatt i betraktning, kreves det mye spenning for å overdøve hennes negativitet. Tori gjentar «Jeg bryr meg uansett ikke» helt til leseren står i fare for å tenke det samme. Mye av ansvaret for leserens engasjement hviler altså på bloggmysteriet. Er det nok til å fylle funksjonen som primær spenningskraft? Jeg er i tvil. Ideene virker litt tilfeldige og usannsynlige. De er i tillegg såpass interne at det i verste fall kan virke ekskluderende på lesere som ikke er like opptatt av de samme tingene som Solospill og Tori.

Oseman er tydelig en begavet forteller. Hun har et særegent språklig uttrykk, og mestrer en krevende fortellerteknikk. Jeg skulle bare ønske hun ville bruke dette på en fortelling som opplevdes mer relevant og tilgjengelig. Men kanskje det blir neste gang.