Den omstreifende rottefangeren

Det er rart hvor lite jeg husker av bøker fra barndommen. Jeg ble lest for hver kveld, så det må jo ha blitt noen bøker. Men hvor har alle historiene tatt veien? Ligger de lagret et sted, bakerst i minnet? Jeg har prøvd å grave dypt, men det er ikke mye jeg finner; Noen grønne og fiolette tanter, en blåbærskog, en pingvin ved navn Pondus, en svansløs katt ved navn Pelle. Men en bok dukket plutselig fram igjen, og det var historien om den omstreifende rottefangeren Sølvfaks.

Vi satt stille som mus på hver vår pult, mens frøken leste høyt historien om Sølvfaks som reiste ut i den vide verden. Jeg husker stillheten i klasserommet, og lærerens stemme som fylte rommet. Jeg husker hvordan tid og rom forsvant, og følelsen av å være et annet sted. OG ikke minst husker jeg den brå avslutningen, når lesestunden var over. Hvordan jeg brutalt ble revet tilbake til virkeligheten. Som når jeg har sovet på bussen, og i forvirringen over å ha blitt vekket må bruke noen sekunder på å orientere meg på nytt.

Vi hadde lest boken om Sølvfaks hjemme også. Moren min snakket alltid så varmt om denne boken. Dette var hennes favoritt blant bøker da hun var barn.

Jeg fikk tak i en ny utgave (2006) av boken på ARK, og ikke så rent lite entusiastisk tenkte jeg at nå skulle jeg føre denne bokskatten videre til mine gutter. Hvor romantisk var ikke det, at tredje generasjon ville bli like bergtatt av denne historien over 100 år etter at den først kom ut (først utgitt i 1912).

Jeg satte meg godt til rette, med en gutt i hver armkrok. Høytidelig fortalte jeg om hvordan dette hadde vært deres mormors yndlingsbok, og at jeg også husket den veldig godt fra jeg var liten. En ordenlig godbit «fra gamle dager». Boken om selveste Sølvfaks.

Entusiasmen min smittet ikke. Vi leste litt et par kvelder, men det kom fort forslag om andre bøker vi heller skulle lese. Det gammelmodige språket hjalp nok ikke. I beste fall fungerte det som god sovemedisin. Så Sølvfaks ble dessverre ingen slager hjemme hos oss.

Men jeg leste meg interessert igjennom boken på nytt, og hadde hyggelige gjensyn med både fortellingen og illustrasjonene. Ikke husket jeg alle de groteske skildringene av Sølvfaks sine mange måltider. Han gafler i seg både mus, fugler og ekorn uten å legge noe i mellom: «… Sølvfaks satte etter bestemoren dens, og hugg henne just som hun skulle smette ned i hullet sitt. Hun var forresten både fet og lekker, så Sølvfaks åt henne med det samme – han levnet ikke engang halen.»

Mange spennende eventyr er han med på. Han snakker med både kuer og katter, slåss så busten fyker, jakter rotter, skjærer og ekorn og er i det hele tatt en skikkelig tøffing. Hvorfor skulle ikke dette fenge barn i dag? Kan det være det gammeldagse språket? Kommer det en språklig oppdatering skal jeg i alle fall prøve meg på nytt!

Elisabeth Moseng har jobbet med barnebøker i mange år, både som illustratør og designer. I 2014 debuterte hun som forfatter med boken Når jeg blir storebror, på Mangschou forlag. I år kom hun med boken Herr Hansen får besøk, på samme forlag. Til daglig er hun tilknyttet studiofellesskapet Illustratørene. Nå i høst begynner hun på NBIs forfatterutdanning.

Elisabeth sender stafettpinnen videre og vil utfordre Constance Ørbeck-Nilssen til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.