Tittel: Slutten - Trettende og siste bok i serien Den onde greven
Tekst: Lemony Snicket
Illustratør: Brett Hellquist
Oversetter: Tor Edvin Dahl
Forlag: Cappelen
Årstall: 2007

ISBN 978-82-02-27385-9

Den onde greven. Slutten

Spennende og leken serie, med en noe tam avslutning.

Med denne boken har Lemony Snickets serie, Den onde greven, kommet til slutten. Den ivrige leseren har gjennomgått kapittel etter kapittel med elendighet og mysterier, fantastiske sammentreff og gode oppskrifter, og venter nå på at de siste brikkene i seriens puslespill skal falle på plass . Men ventingen er, naturligvis, forgjeves.

Foreldreløshet og litteratur
Serien på tretten bøker følger de foreldreløse Baudelaire-barna i deres kamp for å unnslippe den onde grev Olaf, som jakter på formuen barnas foreldre har etterlatt dem. Allerede i første bok dør foreldrene i en mystisk brann, og hele serien drives delvis fremover av mysteriene som står bak foreldrenes død. De tre Baudelaire-barna har alle forskjellige begavelser. Den eldste, Violet, er oppfinner, og når hun binder håret opp i et hårbånd følger vanligvis noe kreativt. Den neste, Klaus, er forsker. Han elsker å lese og klarer alltid å komme på diverse fakta (nyttige og mindre nyttige) hver gang barna havner i vanskeligheter. Forkjærligheten for bøker spiller en rolle gjennom hele serien, kanskje spesielt her i siste bok, og dette gjelder så vel for det eksplisitte innholdet i bøkene som for leseren. Det yngste barnet, Sunny, kan nemlig ikke snakke særlig mye i mesteparten av serien. Hun liker å bite ting, og utvikler seg etterhvert til kokk. Hennes måte å kommunisere på er å si ett mer eller mindre mystisk ord, som da forklares av fortellerstemmen. ”- Boswell, sa Sunny. Hun mente noe i retning av ’livet ditt interesserer meg ikke’ ”. Disse litterære og historiske referansene, i dette tilfellet til Boswell, biografen til Samuel Johnson, gjør bøkene adskillig mer underholdende for en voksen høytleser, nettopp fordi noen av referansene er betinget av mer enn allmennkunnskap.

En oversetter som også leker
Bøkene er gjennomsyret av en leken kjærlighet til språk, som er tatt godt vare på av den norske oversetteren og forfatteren Tor Edvin Dahl. Det er ingen lett oppgave å oversette en forfatter som er så betatt av ordspill, alliterasjon og ord som er forholdsvis obskure allerede på engelsk. Dedikasjonen, ”Til Beatrice – jeg glødet, du døde. Verden ble øde”, er et særdeles vellykket eksempel på Dahls språksans. Den norske oversettelsen passer kanskje til en litt eldre målgruppe enn den engelske originalen – tonen er litt mindre leken enn originalen, men det kan nok ikke Dahl lastes for. Norske barn (og voksne) vil kanskje være noe mindre sikre på de litterære referansene enkelte navn spiller på (Rabbi Bligh, Ishmael, og Fredag, som alle bor på en øy i havet, er gode eksempler), men lite av gleden ved bøkene forsvinner av den grunn.

Fryd og elendighet
Det skjer mange forferdelige ting etter hverandre i bøkene (det engelske navnet på serien er ”A Series of Unfortunate Events”), og forfatteren overdriver så sterkt med sine advarsler at man ikke kan annet enn å le. På første side i dette bindet heter det: ”hvis du insisterer på å lese alle de tynne papirlagene i serien Den onde greven, vil din eneste belønning være 170 kapitler med elendighet og utallige tårer nedover kinnene.” Forfatteren spiller på barns ønsker om å bli fortalt sannheten og deres skrekkblandede fryd ved overdreven tristesse. Samtidig går elendigheten aldri utover visse grenser, så sjansene for mareritt er heller små.

Mindre spennende etterhvert
Plottet i den trettende boken avhenger sterkt av at man har lest de tidligere bøkene, noe som er blitt tydeligere i de senere bøkene i serien. Barna sitter i en liten båt ute på havet, sammen med grev Olaf som har med seg det dødelige medusoide myceliet (en giftig soppart). Båten blir tatt av en forferdelig storm, og havner på grunt vann i et område fylt av andre vrakrester. Her møter de øyas kolonister som har prøvd å flykte fra konfliktene ute i verden og har underkastet seg megleren Ishmael og sterkt gruppepress. Grev Olaf oppfører seg overfor kolonistene på svært nedlatende vis som en karikatur av vestlige oppdagere i Stillehavet – kanskje en av de mindre vellykkede satirene i serien. Det viser seg lite overraskende at ikke alt er som det virker på den tilsynelatende fredelige øya med kokoslikørdrikkende innbyggere i hvite kjortler. Noen mysterier blir etterhvert oppklart, andre ikke. Forholdet mellom Snicket- og Baudelaire-familiene blir litt mer tydeliggjort, mens forhistorien til Olaf antydes uten å utdypes. Denne boken kommer nærmere det belærende enn noen av de andre bøkene i serien, uten å vippe helt over i oppdragelseslitteratur.

Passer for høytlesning
Lesergleden ved disse bøkene vil være tilstede for både barn og voksne. Da bøkene krever ganske stort ordforråd og leseferdighet, vil det kanskje være litt eldre barn (rundt 11) som får mest glede av å lese serien på egenhånd. Men plottet er såpass spennende at selv om man ikke får med seg alle nyansene, vil nysgjerrigheten om hva som skjer nest ofte drive leseren fremover. Bøkene egner seg veldig godt til høytlesning. Dessverre har flere av Brett Hellquists illustrasjoner blitt fjernet i denne utgaven, men heldigvis er mange av de stilige design-elementene i bøkenes utforming bevart.



Skrevet av:
Kommentarer