Den siste svarte katten
Boktittel: Den siste svarte katten
Forfatter: Eugene Trivizus
Illustratør: Inge Ulrik Gundersen
Forlag: Damm
Årstall: 2006
Antall sider: 264
En brutal og dyster roman Anmeldt av Kjell Olaf Jensen Eugene Trivizus’ Den siste svarte
En brutal og dyster roman
Anmeldt av Kjell Olaf Jensen
Eugene Trivizus’ Den siste svarte katten er spennende og velskrevet, men faller kanskje mellom flere stoler i all sin brutalitet.
Eugene Trivizus er gresk, selv om romanen Den sviste svarte katten er oversatt fra engelsk. Handlingen foregår på en øy. Den navnløse hovedpersonen er en foretaksom, svart hannkatt som lever bra på levninger fra søppelkasser og fisk som stjeles på restauranter, sammen med den like svarte bestevennen Stump og kjæresten Graziella, som er hvit rasekatt og bor i en familie.
Eneste gjenlevende
Så en dag begynner svarte katter å forsvinne på øya. Vår navnløse helt finner ut at de blir systematisk utryddet av en gruppe onde, griske mennesker som kaller seg «Hellets voktere». Gruppen får lett med seg politikerne, som villig biter på agnet om at de kan legge skylden for alt som går galt, på de svarte kattene i stedet for å si som sant er, at de har gjort en altfor dårlig jobb selv. Og politikerne klarer raskt å hisse opp resten av befolkningen.
Det stanser ikke når de svarte kattene er borte; bildet av den felles fienden må opprettholdes også etter at alle de svarte er utryddet. Snart er bokens forteller tilsynelatende den eneste gjenlevende katten på øya. Med hjelp av sine øvrige dyrevenner og noen få, varmhjertede mennesker klarer han likevel både å overleve og å gjenopprette status quo, mens skurkene blir straffet.
Vanskelig å anbefale
Det er ikke vanskelig å overføre handling og moral til menneskenes verden, hvor det så absolutt finnes både ondskap, griskhet og maktmisbruk nok, samt frykt for eller hat til alt og alle som er annerledes, kanskje til og med mørkhudet. Penger og makt som ondskapens drivkraft kan heller ikke kalles urealistisk. Oversettelsen er frisk og levende og full av oppfinnsomme, gode ordspill. Likevel er det vanskelig å anbefale en bok som er så preget av brutale torturscener, både forbigått i farten og detaljert utbrodert – i hvert fall hvis det ikke dreier seg om et publikum som har levet noen år. Og større lesere vil kanskje finne skildringen noe barnslig og lett gjennomskuelig.
