Den skjøre friheten

Det er nøyaktig ett år siden jeg møtte barnebokforfatterne Romana Romanyshyn og Andriy Lesiv. Det vet jeg, fordi Facebooks minnefunksjon sender meg bilder fra de dagene under Bergen Internasjonale Litteraturfestival. Det er gode minner som vekker ubehag. For på samme tid ramler det inn pushvarsel og oppdateringer fra München i feeden. Europa er samlet til krisemøte. Russland og USA skal møtes for å diskutere Ukrainas fremtid. Uten Ukraina.

Forfatterduoen fra Lviv

Romana Romanyshyn og Andriy Lesiv er designer- og forfatterduoen bak Art Studio Agrafka. Sammen utgir de vakkert illustrerte bøker, både egne og andre forfatteres verk. En utsøkt stilsans og lek med modernismen preger estetikken.

Selv stiftet jeg bekjentskap med Romanyshyn og Lesivs forfatterskap da jeg leste Krigen som endret Rondo i 2023. Det hadde knapt gått et år siden Russland invaderte Ukraina, og boken kjentes brennaktuell; en moderne allegori over krigssituasjonen landet var kastet ut i. Den var nettopp oversatt til norsk, og trykket i store opplag for å ligge i skolesekker som ble delt ut til ukrainske barn på flukt. Men boken var ikke ny. Den ble først utgitt i 2015, som en reaksjon på Russlands annektering av Krim-halvøya året i forveien. Åtte år er for en mannsalder å regne i bokbransjen, og normalt er det gledelig at bøker får en ny vår og trykkes i flere opplag. Men i dette tilfellet var årsaken tragisk. Idet Russland invaderte, ble historien om Rondo historien om et Ukraina i krig.

Røde valmuer

Krigen som endret Rondo er i utgangspunktet en klassisk billedbok, selv om temaet krig ikke er tradisjonelt. Forsiden er preget av røde valmuer, med noen små hint om plottet; en liten stridsvogn og bakparten på et missil. Mange voksne vil derfor koble de røde valmuene til feiring av våpenhviledagen og slutten på første verdenskrig. Hvert år markerer britene 11. november 1918 med å pynte knappehull, gravsteiner og gater med den røde blomsten på denne datoen. De symboliserer fred, og minner oss om de falne. 

Rondo er en nydelig, liten by, der innbyggerne er opptatt av planter og hagestell. Byens store stolthet er et enormt drivhus med syngende blomster. Her holdes det konserter med tilreisende fra fjern og nær, og glansnummeret er Mozarts «Rondo Alla Turca». Bokas tre protagonister er Danko, Fabian og Zirka. En lyspære, en ballonghund og et papirfly. På samme måte som blomstene og drivhuset, er de vakre, men skjøre skapninger. Hele byens eksistens hviler på et premiss av omsorg og varsom behandling. 

Så kommer krigen til Rondo, med mørke og spisse kanter.

Boken berørte meg dypt. Både med sitt budskap og sine vakre illustrasjoner, men også fordi jeg på den tiden så ukrainske flyktninger ikke bare på nyhetene, men i nabolaget og i innføringsklasser på skolen til barna mine. Ingenting er så effektivt for det personlige engasjementet som mennesker av kjøtt og blod.

Bergensbesøk

Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg samme år fikk i oppgave å kuratere et barneprogram på en internasjonal litteraturfestival. Det var ingen andre jeg heller ville invitere enn ekteparet fra Ukraina. Men var det i det hele tatt mulig? 

Ja, skulle det vise seg. Selv om forfatterne bor og arbeider i Lviv, og dette er et viktig poeng, så kunne de fly til Bergen via Polen. Og slik gikk drømmen i oppfyllelse. Under LitFestBergen 2024 fikk jeg æren av å lede en samtale om å skrive for barn i krigssituasjoner, samt formidle flere av barnebøkene de to har skrevet, på festivalens familieprogram.

Når krigen kommer til Rondo blir himmelen mørklagt, og blomstene visner. For å redde byen sin må Danko, Fabian og Zirka mobilisere. Fremfor å flykte, velger de skjøre, men modige vennene å bli og kjempe. 

I løpet av samtalene våre i Bergen forstod jeg at Romanyshyn og Lesiv har skrevet en aktivistisk bok. Den oppfordrer leseren til å bli. Til å kjempe imot. Selv når det virker håpløst. Selv når mørket synes altoppslukende. «Sannheten er nemlig at selv den minste lille lysstrime bryter opp mørket», som Danko sier i boken.

Stoisk ro og kampvilje

De siste dagene har jeg trålet manisk gjennom nyhetene for å lete etter lysstrimer. Noe å feste seg ved som kan gi håp. Og jeg skriver til mine ukrainske venner i samme ærend: Hvordan ser verden ut fra Lviv? Hva tenker de nå? 

Det er samsvar mellom liv og lære hos forfatterduoen, og som heltene i boken om Rondo er det avgjørende for dem å bli i Lviv og yte motstand. Det har nok også gjort dem mer hardføre gjennom årene enn mitt skjøre sinn som ikke tåler synet av verken Trump eller J. D. Vance i mediene. Når de svarer meg, er det med en kombinasjon av stoisk ro og kampvilje. 

De forteller at selv om den siste uken har vært både kaotisk og tøff, så var de forberedt. De er imidlertid bekymret for de som av ulike årsaker kan gjøre seg forhåpninger om de fredssamtalene Trump har initiert. Selv står de fjellstøtt i den overbevisning at den eneste veien til varig fred er gjennom å støtte det ukrainske forsvaret: «only the Ukrainian Armed Forces can provide strong and long-lasting peace, and only with help and cooperation with our European Family.»

Fornyet engasjement

Boka om Rondo har ingen entydig lykkelig slutt. Innbyggerne vinner riktignok kampen mot krigen, men som tittelen sier, er byen endret. Danko, Fabian og Zirka har permanente skader. Overalt gror det røde valmuer. Vi vet ennå ikke hvor samtalene i Dubai vil føre oss, men vi vet at verken Ukraina eller deres europeiske familier er representert. Det er en skam og en skandale. Men det betyr også et fornyet engasjement. Nå står Europa sammen på utsiden. 

For min egen del har jeg fått en fornyet forståelse av hvor vakkert, men skjørt et fritt demokrati er, lik blomstene i Rondos drivhus.

Bannerfoto: Privat.