Den som ikkje har gøymt seg no

Hele følelsesregisteret

Det er et tonegang i Den som ikkje har gøymt seg no som ikke viker unna store følelsessvingninger. Dette er en bok til blant annet å skrattle, bite negler, lide, sørge og gjøre seg eksistensielle tanker med.

Jeg leste høyt for familien historien fra bestefarens ungdom da han brøt seg inn i en jernvarehandel midt på natta for å stjele en sag for å sage ned et gammelt eiketre. Det hadde seg slik at han hadde stått under eiketreet og ventet på den utvalgte da han fikk en fugleskitt i hodet. 

Og fordi han var så forferdeleg nervøs for dette møtet, tenkte han ikkje heilt klart. Han kom ikkje på at han kunne bøye seg ned og rive til seg gras med handa. Han gjekk i staden ned på alle fire og gnikka hovudet mot bakken, mens han kasta engstelege blikk rundt seg. Akkurat da kom sjølvsagt jenta, frå ein uventa kant, og sjølvsagt vart ho redd og sprang derifrå, og han sprang sjøvsagt etter, raud i fjestet og med fuglemøkk og gras i håret… (s. 91)

Vi fikk oss en god latter. 

Den som ikkje har gøymt seg no handler ellers ikke om bestefedre, men mye om unge gutter og død og voksesmerter. Odds kamerat Per Tore har fått det for seg at det ”hviler” en forbannelse over ham slik at mennesker som han kommer i nærkontakt med blir utsatt for ulykker. I egne tanker er Odd ”en hjelper”, han låner kameratens sko og går inn for å motbevise forbannelsen. ”Motbevisrekken” hans er full av feilslåtte konsekvensberegninger, ulykker, død og brann, men likevel fører den til at begge guttene karer seg et skritt nærmere voksenlivet. 

Ungdomslitteraturen teller mange oppvekst- og utviklingsroman fra bygdemiljøer. En hører et ekko fra disse i Den som ikkje har gøymt seg no, som er ganske nøyaktig lokalisert, foregår i Romsdalen og gjør et poeng av romsdølingenes fåmælte stil og deres ulyst mot å stikke seg frem. Det noe typisk norsk overDen som ikkje har gøymt seg no hvor skogen er stor, skolebussturen er lang og den utstrakte bygda gir stort rom til ensomhetsfølelse. Tiden er forrige århundre, men ikke så langt tilbake at det ligger en idealiseriende patina i kanten av skildringen, slik det ofte kan gjøre nå middelaldrende forfattere ser tilbake på en oppvekst på 1950-tallet. 14 årige Odd er et Pumpel og Pilt-barn. Kanskje kan det også spores tilbake til forfatterens relative ungdom (født 1968) at det eksistensielle problemet Odd baler med som romanhelt ikke bare handler om ”sjelens ubotelige ensomhet”, ikke om ”deres” misforståelser og uforstand, men er utforsket i et sosialt univers hvor de mellommenneskelige relasjonene er av mange slag, foranderlige og viktige.

Komikken og lattervirkningen ligger i det konkrete språket og heltens begrensede innsikt i sin egen situasjon. Leseren kan le av ham der han virrer rundt i sin verden som om ungdomstiden var en blindebukklek. Fordi romanhendelsene er så voldsomme, kan det være noe nesten ”karnevalistisk” over visse passasjer, men det er likevel en indre koherens i dem som gjør romanen til et realismeprosjekt. Detaljene ved det konkrete som teksten stadig gjør bruk av, trekker teksten ned, gjør den nærværende og binder den fast i situasjoner hvor følelsene vibrerer intenst, og ikke bare Odds følelser. Alle menneskene i dette romanuniverset er skildret som ”virkelige”, handlende og følende. 

Trenger jeg å si det tydeligere: Arnfinn Kolerud har skrevet en rik, engasjerende, morsom og interessant roman som jeg tror mange vil like like godt som jeg likte den. Han er en forfatter som ikke har fått utgivelsesfeber siden han siden han vant Kulturdepartementets debutantpris i 1996 med Berre ikkje brøyteplogen kjem… Etter Den som ikkje har gøymt seg no er det bare å glede seg til å følge dette forfatterskapet 

* * * * *

For Den som ikkje har gøymt seg no mottok Arnfinn Kolerud Kritikerlagets pris for beste barne- og ungdomsbok i 2004.Inger