Den søte og klønete vampyren
Den vesle vampyren
Angela Sommer-Bodenburg
Oversetter: Tormod Haugen Gyldendal 1988
Nina Aalstad
Gyldendal
1988
I serien Den vesle vampyren er vampyrer stort sett snille, til tider klønete, og mest av alt veldig, veldig mennesklige. Serien er akkurat slik jeg minnes at bøker skulle være da jeg var åtte-ni år og slukte bokstabler inn i kottet mitt: Koselige, spennende, morsomme og lettleste.
Da jeg vokste opp hadde jeg et bittelite kott inne på rommet mitt. Det var fylt til randen av puter, Donald-blader, av og til godteri (som aldri varte lenge) og så selvfølgelig flere stabler med mine favorittbøker. Der inne kunne jeg gjemme meg bort, og drømme meg inn i alle de fantastiske bøkenes verdener. En av bokseriene som ble lest i filler var Den vesle vampyren av Angela Sommer-Bodenburg.
Vampyrer har alltid fascinert meg, og det er ikke utenkelig at denne serien var med på å utløse denne interessen. Siden har jeg sett utallige framstillinger av vampyrer i bøker og filmer. I dag kan det være nærliggende å tenke på den kyske Twilight-vampyren, eller de mer offentlige bloddrikkerne fra True Blood-serien. Dracula, den største av dem alle, så jeg på film lenge før jeg leste boka. Fra filmen husker jeg først og fremst den anemiske Winona Ryder som Mina, og hennes forlovede Jonathan Harker, spilt av en skjelven Keanu Reeves. Da jeg leste boka av Bram Stoker mange år senere, måtte jeg spørre meg selv hvor Francis Ford Coppola fikk all seksualiseringen fra, for boka er noe av det mest kyske jeg kan huske å ha lest.
I serien Den vesle vampyren er vampyrer stort sett snille, til tider klønete, og mest av alt veldig, veldig mennesklige. Serien er akkurat slik jeg minnes at bøker skulle være da jeg var åtte-ni år og slukte bokstabler inn i kottet mitt: Koselige, spennende, morsomme og lettleste.
I den første boka Den vesle vampyren møter vi den helt vanlige gutten Anton, og hans beste venn vampyren Rydiger von Schlotterstein. Bare navnet i seg selv er ganske eksotisk. Rydiger ramler tilfeldig inn gjennom vinduet til Anton en kveld han er alene hjemme, og førsteinntrykket er at han var verre enn både King Kong, Frankenstein og Dracula. Dette går seg fort til, og de finner tonen når de finner ut at de begge er mørkredde. De utvikler et litt uventet, og til tider ganske skeivt, men også overraskende fint vennskap.
Vi blir kjent med hele Rydigers mer eller mindre sjarmerende familie; den blodtørstige tante Dorothea, den vampyrpubertale storebroren med det beskrivende navnet Lumpi, og lillesøsteren Anna som legger sin elsk på Anton. Rydiger selv er en ganske humørsyk, selvopptatt og urimelig fyr, men som jeg allikevel mener at jeg likte etterhvert. Typisk tøffing med myk innside.
Vampyrene i Sommer-Bodenburgs univers avviker ikke mye fra standarden, kanskje med unntak av at de er så koselige, og at de har et ganske trivelig familiehjem der nede i graven von Schlotterstein. De liker ikke hvitløk, tåler ikke sollys og de sover i kister om dagen.
Jeg husker bøkene som varme og fine, med akkurat passelig mye spenning rundt disse egentlig ikke så veldig skumle vampyrene. Og så har jeg spart det beste helt til slutt: Når Anton tar på seg Rydigers reservekappe kan han fly. Det er vel det ultimate drømmescenarioet for de fleste barn. For å være ærlig: Jeg drømmer fortsatt om å kunne fly.
Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket i bokhylla.no.
Nina Aalstad er redaktør for Barnebokkritikk, og driver også nettstedet Ubok. Hun gir stafettpinnen videre til Ingvild Bræin, redaktør for Periskop; den nye tverrfaglige plattformen som skal dekke kritikk av kunst og kultur for barn og unge.
Jeg vokste også opp med disse bøkene når jeg var rundt ti-tolv år. er 35 år nå. Har også elsket alt som ahr å gjøre med vampyrer, Dracula, det mystiske, hlloween etc