Den store barnebibelen og Min Bildebibel

Synne Garff (tekst)
Lilian Brøgger og Cato Thau-Jensen (illustrasjoner)
Den store Barnebibelen
Originaltittel: De Mindstes Bibel
Oversatt fra dansk av: Arne Berggren og Kristine Berg
286 sider
ISBN: 978 82 541 0737 9
Det Norske Bibelselskap 2008

Liesbeth van Binsbergen, Lijda Hammenga, Bram Kasse, Vrouwke Klapwijk, Nelleke Scherpbier og Bert Wiersma (tekst)
Marjike ten Cate (illustrasjoner)
Min bildebibel
Originaltittel: Prentenbijbel – verhalen uit het Oude en Nieuwe Testament
Oversatt fra nederlandsk av: Bodil Engen
183 sider
ISBN: 978 82 541 0756 0
Det Norske Bibelselskap 2009

EN LUN OG TRYGG OG EN SPENSTIG OG UTFORDRENDE

Å gjøre Bibelstoffet kjent for nye generasjoner handler ikke bare om hva som er viktig å fortelle og hvordan det fortelles. To nye barnebibler fornyer barnebibelsjangeren også ved å utforske det visuelle bildespråket.

Barnebibler som folkeie
Det Norske bibelselskap ble stiftet i 1816 og forstår seg selv som del av endringene i kjølvannet av frigjøringen fra Danmark i 1814 og opprettelsen av eget norsk universitet i 1811. Målet for selskapet var (og er) å gjøre Bibelen til folkeeie og å gjøre Bibelen tilgjengelig på norsk. Selskapets mange ulike utgivelser av barnebibler må ses som et ledd i denne tankegangen. Ikke bare er det utgitt mange rikt illustrerte og adapterte barnebibler, flere av disse er også kommet i utgaver både på nynorsk og bokmål, og i 1998 kom en av barnebiblene på nordsamisk. Ikke alltid er det de norske Bibeloversettelsene som utgjør grunnlaget for barnebiblene. Flere av barnebiblene selskapet har utgitt siden 1990 er oversettelser fra andre nordeuropeiske språk.

I 2008 disputerte Astri Ramsfjell med avhandlingen «Kjære Gud
jeg har det godt». Leserrolle og barndomskonstruksjon i religiøs didaktisk litteratur. Avhandlingens materiale er i hovedsak såkalte Bibeladaptasjoner, altså
fiksjonstekster som gjenforteller deler av Bibelen for et barnepublikum. Hos Ramsfjell er det et hovedpoeng at en barnebibel ikke bare formidler bibelstoff. Den er også uttrykk for et oppdragelsesprosjekt og fortellerstemmen i teksten henvender seg til et kulturelt konstruert barn. Slike og andre refleksjoner rundt barnebibler finner vi også i Ramsfjells artikler ”Bibelen for barn” (2000) og ”Barnebibler og Bibelen for barn” (1995).

Denne omtalen av to nylig utgitte barnebibler, begge oversatt og utgitt av Det Norske Bibelselskapet, ser nærmere på hvilke deler av Bibelen de to utgivelsene gjenforteller, hvordan det gjenfortelles og hvordan bibelstoffet er illustrert. Å undersøke hvilket Bibelstoff som er valgt vekk er også å undersøke hva utgiverne mener barn ikke behøver, har godt av eller ikke kan forstå. Utvalget forteller også noe om hvilke av Bibelens mange sjangrer det er plass til, hvem utgiverne tenker seg at barneleseren kan identifisere seg med og hvilket syn på Gud, Bibelens hovedperson, utgiverne ønsker å formidle til leserne.

Hva er med – hva er utelatt
Plassmessig fyller andelen fra Gamle Testamentet (GT) og andelen fra Nye Testamentet (NT) omtrent like mye i hver av de to barnebiblene. Stoffet fra GT er i all hovedsak hentet fra første og andre Mosebok og fra første Samuelsbok. Stoffet fra Mosebøkene er langt på vei det samme, men Den store Barnebibelen (heretter DSB) forteller mer detaljert og problematiserende enn Min bildebibel (heretter MBB). For eksempel blir forholdet mellom Jakobs sønner skildret mer emosjonelt detaljert i DSB enn i MBB. I DSB heter det innledningsvis at

Jakob fikk tolv sønner. Den yngste het Benjamin. Den nest yngste het Josef, og han hadde sin mors vakre, klare øyne. Jakob elsket Josef høyere enn de andre barna sine og ga ham en flott festdrakt, mens de andre brødrene ikke fikk noen ting. Brødrene ble grønne av misunnelse og orket ikke å være sammen med Josef. Helt forferdelig var det når Josef fortalt dem om drømmene sine

Illustrasjonene i DSB viser misunnelsen gjennom brødrenes mørkegrønne ansiktsfarge og sinnet ved at den smilende munnen til Josef møtes av brødrenes åpne munner med sammenbitte tenner. Voldsomheten i den ubalanserte foreldre-barn-kjærligheten er betraktelig dempet i MBBs versjon. Der heter det innledningsvis at ”Jakob har tolv sønner. Han er mest glad i Josef. Derfor er de andre sønnene sinte på Josef.”

De to biblene skiller seg også med tanke på hvilke andre fortellinger fra GT som formidles. DSB har valgt å ta med fortellingen om Jona i hvalfiskens buk og utdrag fra Jesajas profetier, mens MBB har med fortellingene om Rut og No’omi, Hanna, Nehemja og Daniel. At målgruppen for de to barnebiblene ikke er helt overlappende forteller kanskje det forhold at i DSB finner vi den nokså brutale og emosjonelt vanskelige fortellingen om Kain og Abel, mens denne ikke er med i MBB.

Mange av fortellingene i GT blottstiller menneskenes misunnelse og hevngjerrighet og viser hvordan Gud reagerer med skuffelse og sinne på dette. Selv om MBB nok viser en mildere Gud enn DSB, møter aldri leserne av de to barnebiblene noen som stiller seg uforstående til Guds reaksjoner eller som blir usikre og kommer i tvil om Gud er til å stole på. Barnebiblene er strippet for tvilere. Det er synd, for slik går leserne for eksempel glipp av Jobs bok, kanskje en av de sterkeste fortellingene i Bibelen.

Synet på Gud og synet på barn er i de to bøkene ikke bare nedfelt i stoffutvalg, fortellerstemme eller språklige detaljer, men også i det visuelle uttrykket. Bibelstedet som omhandler fortellingen om de ti landeplagene er egnet til å undersøke hvordan for eksempel frykt og undring kommer til uttrykk i illustrasjonene. Fortellingen om hvordan Moses briljerer og truer med (trylle)staven sin foran faraoen og hans trollmenn og spåmenn fascinerer mange fordi den både er skremmende og fantastisk. Den har eventyrets kjennetegn. Vann som blir blod, et land og et folk som blir rammet av mengder av frosker, mygg, klegg og gresshoppere, pestrammete husdyr, smertefulle byller, uvær, mørke og til slutt trusselen om at alle førstefødte egyptiske sønner skal drepes overgår kanskje ennå mange fantasyfilmer, spill og bøker.

Mens plagene komprimeres og behandles over ett oppslag i MBB, så gir DSB plagene stor plass. Der får hver plage en side og så finner man dem samlet som illustrerende symboler i en krukke til slutt i fortellingen. I MBB ligger fokus i illustrasjonen på de ikke alt for skremmende plagene mygg og stikkende fluer. Illustratøren Marjike ten Cate har i MBB ”fordypet seg i trekk ved landskapet, menneskene, klesdraktene og bygningene i bibelsk tid. […] Menneskene er uttrykksfullt fremstilt og viser tydelig oppriktige følelser som ømhet, mot, frykt og undring” (fra forordet). Oppslaget om de ti landeplager viser et åpent landskap som formørkes av skyer eller insektsvermer. Menneskene flykter fra svermen, de dekker seg til og beskytter små barn omsorgsfullt. En kvinne med et lite barn på armen kniper øynene sammen, en annen vender seg med store forbausete øyne mot svermen og en mann løper bort leiende på et barn. Mannens hånd er i bevegelse mot munnen og gir også uttrykk for undring eller forskrekkelse. I DSB møter også leseren de plagete menneskenes forskrekkete, beskyttende, kjempende og sinte reaksjoner. Det som derimot tiltrekker seg lesernes oppmerksomhet er framstillingene av de ulike plagene. Cato Thau-Jensens og Lilian Brøggers visuelle uttrykksregister står godt til hverandre i denne boken. De har begge evnen til å framheve karikerende eller humoristiske detaljer. Fluene i faraoens suppe er mange og store og på vei inn i munnen, byllene på kroppene til Egypts innbyggere er røde, store og utstikkende. Plagene tar plass, de overfaller leseren slik de overfalt Egypts folk. De fremkaller ubehag, men humoren i illustrasjonene skåner leserne for skrekk og frykt.

Når det gjelder stoffet fra NT, er fortellingene i MBB og DSB nesten utelukkende hentet fra de fire evangeliene – som brukes vekselvis for å gi en kronologisk framstilling av Jesu liv. I tillegg til disse kommer fire fortellinger fra Apostlenes gjerninger, noen sider om Paulus og avslutningsvis et løfterikt utdrag fra Johannes åpenbaring. Det er interessant å notere at selv om de to barnebiblene stort sett forteller de samme fortellingene om Jesus i tempelet og om Jesus som metter fem tusen, så oppgir de to bøkene at fortellingene bygger på framstillingene i ulike evangelier. Mens DSB legger Johannesevangeliet til grunn for fortellingen om hvordan Jesus metter fem tusen, så legger MBB Markusevangeliet til grunn. Gjennomgående signaliserer DSB at den vil tegne et mer nyansert bilde av Jesu liv ved å legge flere evangelier til grunn for samme fortelling, mens MBB stort sett velger å basere fortellingen på ett evangelium. For eksempel bygger framstillingen av Jesu siste måltid og død i DSB både på Markus-, Matteus-, Lukas- og Johannesevangeliet, mens tilsvarende i MBB bygger utelukkende på Markusevangeliet.

Bøkenes bok
Mens Bibelen, i tillegg til fortellinger, rommer sjangrer som brev, ordspråk, salmer og krøniker, så finner vi lite av denne sjangervariasjonen eller bredden i barnebiblene. Astri Ramsfjell mener dette er beklagelig fordi fortellingenes normalprosa kan få det til å virke som om alle tekstene er dokumentarstoff og bærere av samme type sannhet. Et annet aspekt Ramsfjell trekker frem er at det språklige mangfoldet i Bibelen også kan speile den store bredden i menneskelig erfaring og i menneskelige uttrykksmåter. Å erfare ulike språklige, og visuelle, uttrykksmåter kan være avgjørende når leserne selv skal formidle egne livserfaringer.

I de to bøkene som omtales her finner vi, foruten fortellingssjangeren, enkeltstående eksempler på sjangrer som salme, brev og profeti. Salmen finner vi i fortellingen om David. Begge bøkene bringer utdrag fra Salme 23 som regnes som den mest siterte og kjente salmen i Salmenes bok. På grunn av åpningslinjen «Herren er min hyrde» er salmen kjent som Hyrdesalmen. Salmen lovpriser den trygge beskyttende Gud. Parallellen mellom den lille David og det lille barnet som beskyttes og passes av Gud forsterkes når de to barnebiblene velger å formidle akkurat denne salmen som eneste poetiske tekst til barneleseren.

Brevsjangeren finner vi i forbindelse med Paulus. Da viser tekstene både til Apostlenes gjerninger og brevene. I begge bøkene kommer Paulus brevskriving til uttrykk både i illustrasjonene og i teksten. MBB viser Paulus som brevskriver i fangenskap. Lenket på gulvet og med et religiøst lys fra en åpning i veggen skriver han brev til Filippern. Teksten tydeliggjør brevskrivingen ved å sette teksten i sitattegn og ved å understreke handlingen:

I fengselet skriver Paulus et brev til folkene i Filippi. «Jeg sitter i fengsel,» skriver Paulus, «fordi jeg har fortalt om Jesus. Men det gjør meg glad at dere også forteller om ham. Vær ikke redde for folk som vil fange dere og straffe dere. Gud svikter dere ikke. Og bekymre dere ikke for meg. Gud passer på meg også.»

DSB viser Paulus som brevskriver i flere oppslag. Slik kommer det, også i teksten, fram at «Paulus skrev mange brev til vennene sine omkring i verden, og fortalte dem om det viktigste her i livet, nemlig kjærligheten.» Etter dette følger et oppslag som viser et stort brevark og en klassisk luftpostkonvolutt. Først på neste oppslag, som viser Paulus ved et bord fylt med konvolutter, siteres et komprimert utdrag fra kapittel tretten i Paulus første brev til korinterne, også kalt «Kjærlighetens vei» eller «Kjærlighetens evangelium».

Kun DSB har spor av en profetisk tekst. Det er profeten Jesaias spådom om israelittenes frelser (Jes. 9) og om hvordan verden da vil bli et fredelig sted (Jes. 11,6-9). Visuelt kommer profetien til uttrykk ved at teksten, som er satt i kursiv, er plassert i en snakkeboble. Snakkeboblen kommer ut av munnen til en mann som er avbildet i skarp profil. Slik står teksten fram som en tale framført av en bestemt avsender og står ut fra den jevne fortellingen.

Du skal ikke stjele – eksempelet Sakkeus
Foruten de nytestamentlige fortellingene om den barmhjertige samaritan, den lamme og den bortkomne sønn, finner vi i de fleste barnebibler også fortellingen om Sakkeus. Denne korte fortellingen fra Lukas 19, 1-10, synes å egne seg som et virkningsfullt eksempel på det sjuende budet – Du skal ikke stjele. Mens den svært kortfattete teksten i Lukasevangeliet innledningsvis kan fortelle at Sakkeus ”var overtoller og svært rik” og at ”han var liten av vekst”, ser de fleste barnebiblene ut til å ville forklare og understreke hva denne rikheten kom av og hva slags type denne Sakkeus var. DSB innleder fortellingen på følgende måte

I Jeriko bodde Sakkeus. Han var toller. Det betyr at han hjalp keiseren i Roma med å kreve skattepenger fra folket. Sakkeus var pengegrisk og gjerrig, han ga aldri en krone til andre. Han var en liten mann med korte, tykke ben og skikkelig nesegrev. – Gi meg ti ekstra mynter! brølte han og stakk pengene rett i sin egen lomme. Til slutt gadd ingen å snakke med ham mer.

Denne karikerende karakteristikken støttes og underbygges i illustrasjonen som viser en skulende, sammentrykket mann med jakkelommer som renner over av gullmynter og sedler. Nederst i bildet er en hund som flekker tenner og som ser ut til å ville angripe mannen. Når teksten noen oppslag senere forteller at Sakkeus ”vil gi bort halvparten av det jeg har, til fattige. Og de jeg har lurt, skal få igjen fire ganger så mye”, så viser illustrasjonen en hoppende blid mann og hund og penger som spres til alle kanter med glede. Både den karikerende teksten og illustrasjonen demonstrerer forskjellen på DSB og MBB. I MBB understrekes det også innledningsvis at ”Sakkeus er ikke ærlig. Han stjeler penger fra folk. På den måten er han blitt rik”. Men dette er saklig framstilte opplysninger og også i illustrasjonene bevarer Sakkeus en utseendemessig normalitet sammenliknet med de andre menneskene som er avbildet. Moralen i de to versjonene er den samme: du skal ikke stjele, har du gjort det, kan du angre og få en ny sjanse. Spissformulert kan vi likevel påstå en forskjell: leser du MBB ser det ut som at det å angre gjør deg snill, mens i DSB gjør anger deg vill. Begge barnebiblene er flotte bøker, men lesere med sans for det litt burleske og mot til å møte en type eksistensiell litteraritet, bør først og fremst gi seg i kast med Den store Barnebibelen.